Et spennende mattilbud på Landås

BTs matanmelder har testet to nykommere på Landås, i tillegg til en gammel traver.

Hverdagsfavoritten fra Thailand

Er man på utkikk etter noe hett og krydret med noe søtt til slutt, er lille Sweet Spicy Thai på Landåstorget stedet å stikke innom. Det lille gatekjøkkenet med thailandske spesialiteter dukket opp sommeren 2020, og er et av de mest spennende mattilbudene i området.

I tillegg til lunsjmeny, forretter, supper og femten ulike hovedretter, serveres dagens middag til rimelige 130 kroner.

Jeg står fast mellom mine thailandske salatfavoritter laab og nam tok med grillet svinekjøtt. Kokken forsikrer meg om at begge er gode, men at deres versjon av laab med andekjøtt er helt spesiell.

Jeg lar meg overbevise, og blir heller ikke skuffet. Laab er nasjonalretten i Laos, men også svært vanlig i Thailand. I retten blandes finhakket kjøtt med ristet ris og urter, og smaksettes med fiskesaus og sitrus. Retten har en nærmest nummen hete som indikeres i menyen av tre ildrøde chilifrukter, men har likevel en velbalansert likevekt mellom søtt, salt, hett og syrlig. Bølgeskåret agurkskiver, sprø isbergsalat og putemyk ris bidrar til å lindre den prikkende chilistyrken, og balansen sørger for en strålende rett.

Den populære retten Pad thai har på SweetSpicy Thai fått en artig vri, innbakt i sprøstekt filodeig. Etter en tur i minusgrader er imidlertid den sprø paneringen bløtere enn den kunne vært.

En tur innom ovnen gjør den god som ny og smaksbildet løftes ytterligere av tilhørende hakkede peanøtter og et dryss med chili og sukker som er lagt med i posen.

På menyen har de også crepes med diverse fyll og den thailandske varianten av den populære bobleteen med melk og gelékuler.

Den melkebaserte teen lages av sirup, kondensert melk, gelékuler og enda mer kondensert melk, som selvsagt sørger for en svært søt opplevelse. For meg er de sprøstekte kyllingbitene et bedre valg.

SweetSpicy Thai er Landås sin egen Asian Street Food, men med enda flere retter fra Thailands spennende kjøkken.

San Marinos nye pizzakonkurrent

Nyåpnede Palermo har flere ting til felles med nabolagsfavoritten San Marino. Ikke bare holder restauranten til på Landås, men menyen har både pizza, kebab og flere kjøttretter til felles. Palermo kan skilte med et noe bredere utvalg, der det også finnes fiskeretter, plankestek, vegetarburger, pasta, salater og falafel. Lokalet er mer som en koselig restaurant, og prisene er rimeligere for de klassiske pizzarettene.

For å sammenlikne de to konkurrentene, lander jeg på pizza. Pizzamenyen er bygget opp av de standardiserte gatekjøkkenpizza-klassikerne med variasjoner av kjøtt og grønnsaker som sopp, paprika og løk. I tillegg har Palermo en egen mexicanskinspirert meny for dem som har en hang til fusion.

I pizzarestauranten kan du nyte rettene i en hyggelig atmosfære, med øl eller vin, eller ta med deg den rykende varme pizzaesken hjem. Til tross for god duft fra pizzaen på vei hjem, er de smaksmessig veldig anonyme. Hovedproblemet er pizzabunnen, som jo rett og slett smaker papp. Der San Marino sin bunn tidvis er for bløt, går Palermo i motsatt retning med hard og tørr bunn.

Palermo spesial er heldigvis dekket rikelig med biff og pepperoni, og de skal ha pluss for å benytte seg av ferske grønnsaker fremfor hermetiske. Men mangel på krydder gjør at smaken av tomatsaus får dominere.

Dette er et enda større problem på vegetarpizzaen. Den har også rause mengder topping med både sjampinjong, løk, oliven, ananas og et friskt dryss med rucola, men fraværet av krydder gjør dette meget kjedelig.

Landås sin pizzanykommer kan kanskje konkurrere på pris, men ikke på smak. Det er ikke snakk om mer enn 30 kroner billigere, som gjør at San Marino fremdeles blir førstevalget i området når man ikke orker å stå for middagen selv. I hvert fall for pizza.

Grillkrydret nostalgi-tripp

Å jafse innpå en burgermeny fra Proffen midt i tjukkeste nyttårsforsett-sesongen, føles mildt sagt feil, men om man skal bryte fortsetter, er det like greit å gå «all in».

Det er noe veldig betryggende med den endimensjonale, men akk så nostalgiske smakskombinasjonen av grillkrydder, salt og fett rundt pommes frites av den ruglete typen.

I det runde, gule bygget i Haukelandsveien, handler kokkeferdighetene i å perfeksjonere steking av ferdige og frosne produkter. Brødet skal være varmt, men ikke for sprøtt, mens pommes frites skal knase uten og stekes for tørr. Kjøttet på sin side skal være stekt, og ikke kokt, og siden dette er en fettrik affære, er det alfa og omega at grønnsakene er sprø og friske. Det handler også om gatekjøkkenets eget preg, som på Proffen er å krydre den prosesserte, signalgule osten med tilstrekkelig mengde grillkrydder.

Her skårer Proffen på tre av fire kriterier, og lar seg dessverre felle på et av de viktigste. Grønnsakmengden er laber, og tomatene er melne i konsistensen. Personlig foretrekker jeg eddiksmaken fra gjennomsyltede agurker fremfor hermetiske maiskorn, som trengs til søtlig rosa hamburgerdressing. Selve kjøttet er alt annet enn saftig, men den tynne hamburgerpucken med smak av stekefett og et hint av brent ost er merkelig tilfredsstillende, spesielt dagen etter noen glass på bar.

For variasjon, og for et kjøttfritt alternativ, gir jeg Proffens fish and chips en sjanse. Den ferdigpanerte fisken er sprø og overraskende saftig, men tilbehøret skuffer med salat dynket i hamburgerdressing.

Andre gatekjøkken har gjort suksess med flere husmannskost-innslag på menyen, eller andre retter som krever annet tilbehør enn riflet pommes frites, men her er det best å holde seg til hamburger-tallerkenen om lysten skulle melde seg.

Så du på Lille Lørdag på 90-tallet eller brukte ukelønnen i tenårene på ditt lokale gatekjøkken, byr Proffen på en isoporpakket tidsreise, tilbake til tiden da Landås-trikken fremdeles kjørte forbi.