Kort, men godt drømmespill

Scenografen er den største stjernen i Hordaland Teaters førjulsoppsetning.

GOD SCENOGRAFI: Fine melodier og strålende scenografi overskygger at selve manuset ikke er det mest spennende i Stille natt. Her opptrer Eline Sundal som nattklubbsangerinnen Lola Delei. Ørjan Deisz

I går var det klart for en urpremiere i Hordaland Teaters lokaler på Stend. Et drømmespill har de kalt forestillingen, og det er en passende tittel da det er gjenstand for undring hva som er sannhet og løgn, virkelighet og fantasi.

Det er egentlig bare to ting jeg savner i Bergen som Oslo har. Det er bokhandelen Tronsmo og Det Norske Teatret. Heldigvis bøter Hordaland Teater på savnet av sistnevnte med modige og overraskende forestillinger, der dialektene og nynorsken står sentralt.

Forestillingen stiller spørsmål ved de store og små fortellingene, og som bakteppe finnes fortellingen om at det snart skal bli født en konge i Betlehem. Men det er ikke dette som er hovedfokuset i den lille historien. I en ørken møter vi en sovende mann, han møter en engel og vet ikke om han skal tro på henne eller ikke. Han er liten og redd, men vokser etter møtet. Han drømmer om å bli tryllekunstner, noe han får anledning til senere i stykket. Men hva som er drøm og hva som er sant vites ikke.

Forestillingen varer snaue 45 minutter og er like egnet både for voksne og små barn. Blant høydepunktene er Karoline Krügers musikk. Også her, som i forestillingen Veggen og Peter og Ulven, kommuniseres det gjennom musikk, og det blir for eksempel en samtale mellom en sau på en cello og en geit, der musikken er det bærende elementet. Sangene som fremføres er også svært vakre, de er både poetiske og skjøre, men også med mye humor i.

Men det viktigste og vakreste elementet i forestillingen er kanskje scenografien av Silje Sandodden Kise. Scenerommet forandrer karakter med enkle virkemidler og rekvisitter. Fra tett og tørr ørken til klar stjernehimmel og over til sirkustelt. Hun projiserer på lekre lette tekstiler som omsvøper scenerommet. Det er helt unike scenebilder som fremvises og et univers det kjennes veldig godt å være i. Massivt og uendelig, men også varmt. Kostymene er også iøynefallende, lysende og originale, og estetikken er gjennomført til fingerspissene. Gode skuespillerprestasjoner, fine melodier og strålende scenografi overskygger at selve manuset ikke er det mest spennende.