Å elske sin skjebne
«Rust og bein» er et dugelig manus i mesterlig regi
- Aksel Kielland
Denne artikkelen er over ti år gammelAli er en ung mann uten retning i livet. Idet vi møter ham haiker han og hans fem år gamle sønn Sam Frankrike på tvers for å besøke en søster Ali ikke har sett siden før sønnen ble født.
På tross av en viss skepsis lar søsteren Ali og Sam flytte inn i sin ringe bolig, og her blir de boende, også etter at Ali makter å skaffe seg arbeid. I sin jobb som sikkerhetsvakt på en nattklubb møter han en kveld den vakre Stéphanie, som han kjører hjem etter at hun er blitt slått ned. Stéphanie avviser Alis halvhjertede forsøk på å sjekke henne opp, men når hun senere utsettes for en dramatisk ulykke, gjenopptar hun kontakten, hvorpå de to innleder et forhold som skal vise seg å bli det eneste faste holdepunktet i begges liv.
«Rust og bein» er en utpreget fysisk film. Dens grunnleggende bestanddeler er vold, sex, blod og lemlestelse, og det at den likevel såpass utvetydig plasserer seg i båsen merket «drama», sier mye om Jacques Audiards evner som regissør.
Tematisk sett er det en film om hvordan livet brutalt innskrenker individets muligheter til utvikling etter hvert som det skrider frem, og om hvordan dette både kan tolkes som tragedie og skjebne. Idet vi møter hovedpersonene er de begge unge, attraktive mennesker hvis livsfilosofi i stor grad synes å være formet av den effekten deres fysikk har på omverdenen. De utøver begge en betydelig seksuell tiltrekning på sine medmennesker, og begge bruker på sitt vis kroppen til å tjene til livets opphold.
Ali og Stéphanies kropper representerer i så måte de mange mulighetene et ungt menneske har liggende foran seg, og volden og lemlestelsen Audiard utsetter dem for blir et symbol på hvordan tiden og omstendighetene systematisk fjerner disse mulighetene til man sitter igjen med såpass få valgmuligheter at det reelt sett kun synes å være én ting å gjøre.
På ibsensk vis bruker regissøren også Alis sønn på en lignende måte; Sam fremstilles ikke som en person i seg selv, men som en forlengelse av faren – et slags verktøy Forsynet bruker til å tukte ham.
I Ulrich Seidls «Paradis: Tro» har de to hovedpersonene blitt utsatt for det samme som rammer Ali og Stéphanie, og resultatet er at de begge hengir seg til en nærmest fundamentalistisk religiøs fromhet, med påfølgende fremmedgjorthet, isolasjon og ulykkelighet. I så måte er det verdt å merke seg at sluttresultatet av alle disse traumene i Audiards verden later til å være økt innsikt, ansvarsfølelse og modenhet.
I likhet med Audiards forrige film «Profeten», er «Rust og bein» et solid drama, men ettersom han også her legger for dagen noen helt usedvanlige regievner, tar man seg også i å gremmes over at ikke filmen er enda litt bedre. Muligens kan man kalle dette et luksusproblem, men luksusproblemer er også problemer, og det er rett og slett frustrerende å registrere at Audiard er betraktelig bedre som regissør enn han er som manusforfatter.
For det er i manuset filmens svakheter ligger: Det favner for bredt til at vi virkelig kommer rollefigurene inn på livet, samtidig som mosaikken av karakterer og plottråder samlet sett utgjør et litt for ufokusert psykologisk gruppeportrett.
Til tross for disse innvendingene kommer man ikke forbi det faktum at «Rust og bein» er et sjeldent velregissert drama – et av de tre beste som for tiden er å se på kino – og dersom man bare makter å se forbi frustrasjonen over hva som kunne ha vært, er det duket for en både vond og medrivende filmopplevelse.
