«Foundationen får huden til å se ut som glasur»

Julia Martincic (25) gikk til topps i Bergen internasjonale litteraturfestivals essaykonkurranse for unge. Her er vinnerteksten hennes, «Hud».

Unge folk har mye stress rundt kropp og utseende, har Julia Martincic erfart. Det ble det essay av. Foto: Privat

  • Julia Martincic
    skribent
Publisert Publisert

Jobbtittelen er «VIP-vertinne». I søknaden må man legge ved et helfigursbilde, et nærbilde og målene over brystet, midja og hoftene. Målebåndet kjennes kaldt mot huden da jeg draperer det rundt kroppen og leser av centimeterne. Jeg er 19 år og skal bli journalist, men først må jeg tjene penger.

Hver kveld er James Bond-kveld på kabaretklubben i London. Musikalartistene synger svulstige tittellåter mens vi løper mellom bordene og fyller på vinglassene. Bordene i min seksjon lyser opp i en turkisfarge i mørket. De andre seksjonene lyser i lilla, gult og grønt. Jeg fikk jobben gjennom et rekrutteringsfirma. Kompetansen min lå i kroppsmålene. Vi fikk et halvtimeskurs i bordsetting og etikette før de anså oss som klare for å begi oss ut i arbeidet. Om jeg må åpne vinflaskene ved bordet, mister jeg motet idet vinåpneren er halvveis nede i korken. Det er som om styrken i armene forsvinner når gjestene ser på meg.

Som VIP-vertinner må vi ha på oss korte, sorte kjoler. Hælene må være lave nok til at vi kan løpe rundt på det klissete gulvet i 12 timer, men høye nok til at vi ser eksklusive ut mens vi gjør det. Håret må alltid være utslått. Vi er fem blondiner og ei brunette. Hun som selger flest drinker i løpet av en kveld får en bonus på 100 pund. Den samme jenta får det til kveld etter kveld: hun er blond, nett, med et omsorgsfullt smil og smidige bevegelser. Jeg prøver å gjette hoftemålene hennes. Etter skiftet er ferdig, blir hun bedt om å tilbringe litt tid med gjestene som har hatt størst kjøpeglede. Mennene sirkler seg rundt henne, halvt høflige og halvt glupske, og jeg ser på det fra avstand mens sjalusien veller opp i meg: hun vant igjen.

II

85-60-85 centimeter. Jeg er 13 år og lærer meg de ideelle målene for en modell utenatt. Livet ligger framfor meg som en langstrakt vei med to forgreininger: å kapitalisere på kroppen eller hjernen. Så jeg kjøper et par høyhælte sko og begynner å øve. Ett bein foran det andre i de samme stakkato bevegelsene jeg ser at jentene på America’s Next Top Model bruker. Men kroppen min forandrer seg, så raskt at det er som om jeg kan se det skje i speilet jeg catwalker mot. Kjertlene i brystene blir ømme. Fett legger seg rundt hoftene og lårene. Aknen sprer seg bortover panna, nedover kinnbeina og langs halsen, skuldrene, ryggen. Jeg smører tjukk foundation på ansiktet og overkroppen. Foundationen får huden til å se ut som glasur.

Professor emeritus i dermatologi, Sam Shuster, spør om Karl Marx sin kritikk av kapitalismen var en direkte konsekvens av en hudsjukdom han hadde. Marx sleit med hidradenitis suppurativa, en sjukdom som gir deg illeluktende byller i sensitive områder som skrittet og armhulene. Kjertlene blir hovne, det lekker puss ut av betente åpninger i huden. Smerten er verkende, som om utvekstene har sin egen puls. Sjukdommen blir verre med alderen, og i perioder klarte ikke Marx å sitte ned. Det tærte på selvtilliten hans, sier Shuster, som har diagnostisert ham noen hundre år seinere ved å se på brevkorrespondansen hans.

«Borgerskapet vil huske byllene mine til dagen de dør,” skriver han til til Friedrich Engels i 1867. Shuster mener det var her teorien hans om fremmedgjøring blei til, blant byller og selvforakt. At det var en hudsjukdom med revolusjonære konsekvenser.

Jobben er vanskelig. Først begynner smilet å krampe seg, så resten av kroppen. Føttene tåler ikke de høye hælene. Jeg hater å være ferdig klokka tre på natta. Jeg hater å være i direkte konkurranse med kollegaene mine, men enda mer at jeg aldri vinner bonusen. Men lønna er god til å være London, og jeg trenger egentlig pengene for å kunne betale leia. Noen uker inn i jobben våkner jeg opp og ser meg i speilet, og kroppen dekka av et utslett. Det ligger i flekker over knehasene, over brystet og langs kragebeina, oppover halsen og bak ørene. Over øyelokka og langs hodebunnen. Jeg stryker fingrene over den nye huden min. De matte, røde flekkene er tørre og ru, som begynnelsen på et skall.

III

Så, fortell oss litt om deg sjøl.

Jeg er 24 år og antrekket mitt er lyst og profesjonelt. Ansiktet er sminka på en måte som ser usminka ut. Til jobbintervjuet har jeg pugga nye, pene ord. Jeg sitter i et stort glassbygg i Oslo og sier at jeg er “framoverlent” og “løsningsorientert” mens jeg forsøker å holde blikkontakten til redaktørene. Jeg har jobba fulltid i et par år, hoppa fra korttidskontrakt til korttidskontrakt. På jobbintervjuer sier jeg at det gir meg “bred kompetanse”, selv om det egentlig betyr at det ikke har vært noe tilbud ved slutten av vikariatene.

Samtalen kulminerer i sportsmetaforer: jeg forteller dem at jeg er en lagspiller. De sier at de ønsker seg noen som vil jobbe i et pulserende miljø med kolleger med et sterkt konkurranseinstinkt. Når de spør om hvor fleksibel jeg er, vil jeg dra beinet mitt opp mot taket som en ballerina. Jeg sier at jeg er en sulten journalist, og får tilkallingsvikariatet.

Arbeidet handler like mye om selvrealisering som lønna arbeid. Dette er workism: troen på at arbeid ikke bare er nødvendig for økonomisk produksjon, men også midtpunktet i identiteten vår og selve formålet med livet. I et essay i The Atlantic, skriver journalisten Derek Thompson at enhver politikk for å fremme velferd for mennesker derfor alltid må oppmuntre til mer arbeid. Det er også et symptom på et klasseskille: arbeid for de fattige og middelklassen har forblitt en nødvendighet, mens for den utdanna eliten har den blitt omfavna som en kontorkledd religion. Det finnes et nirvana, stedet der lidenskap og lønna arbeid går opp i en høyere enhet.

«Do what you love and you won’t have to work a day in your life.» Å være sulten innebærer å jobbe overtid uten å føre det inn i lønningssystemet. Det handler om å være den første til å ta ordet i møter, og å vise mellomlederne at vi fortsatt er der når de går hjem for dagen. Kroppsmålene mine er ikke lenger en nødvendig del av kompetansen, men jeg er fortsatt i direkte konkurranse med alle rundt meg. Jeg ser på kollegaene mine og tenker at jeg har lyst til å vinne denne gangen. Jeg setter meg ned og finner fram håndkremen. Utslettet har krympa i det siste. Jeg finner kun de røde flekkene bak ørene, på albuene og i hodebunnen. Jeg smører den tjukke kremen inn i den tørre huden på albuene i rolige, runde bevegelser.

IIII

Redaktøren vinker meg inn på et kontor hvor tre av fire vegger er av glass. Det er seks måneder siden jeg begynte i jobben og tilkallingsvikariatet er snart slutt. Nå er vi to fisk inne i et akvarium. Det viktigste for en ung journalist er å være uredd og si ja til alt. Konkurranse skjerper oss alle, veit du, sier hun.

Jeg nikker og prøver å unngå å klø meg i hodebunnen. Utslettet har vært irritert i det siste, jeg kan sitte og klø meg til jeg blør. Ved vikene har væska stivna i gule skorper. Det ligger store flak av flass festa til enkelte hårstrå. Klør jeg i det nå kommer det til å dale ned på skuldrene mine som snøfnugg. Mot slutten av samtalen sier hun at hun nok kan tilby meg et videre tilkallingsvikariat noen måneder til, men at hun selvfølgelig ikke kan love noe etter det. Hun begynner på en setning før hun stopper seg sjøl. Hvor gammel er du igjen? spør hun.

24 år, sier jeg.

Hun ler.

Da er jo fast jobb det siste du trenger å tenke på, sier hun, og fortsetter:

Du må sette pris på friheten og fleksibiliteten så lenge den varer.

Jeg går tilbake til det åpne kontorlandskapet, men blir stående. Det er ingen ledige plasser der. De siste månedene har vi forsøkt oss på en clean desk policy, hvor alle vikarene passer på å rydde pultene sine på slutten av dagen, så er det førstemann til mølla morgenen etter. Men de siste månedene har vi også blitt flere tilkallingsvikarer, og det er ikke lenger nok pulter til alle. Jeg setter meg ned i sofaen i fellesområdet og balanserer laptopen på fanget. Kvelden før har jeg sett på den femtende sesongen av Keeping up with the Kardashians, og vinduet er fortsatt oppe. I denne episoden er Kim Kardashian hos dermatologen med et rødprikkete utslett på leggen. Da han forteller henne at det er psoriasis utbryter hun: Psoriasis? Jeg kan ikke ha psoriasis.

Ansiktet hennes vrenger seg da legen sier det ikke kan kureres, kun kontrolleres. Min karriere er å gjøre reklamekampanjer, å bli tatt bilde av i badedrakt. Folk forstår ikke presset på å være perfekt, sier Kim.

Legen tar av seg brillene og klør seg i det hvite skjegget, før han forteller henne at det beste for sjukdommen er om hun begynner å leve et litt roligere liv.

Det er ikke mulig for meg, svarer hun.

Seinere forteller Kim om hvordan hun holder psoriasisen i sjakk ved å sprøyte kortison i rompa, og ved å ha en diett hovedsakelig basert på sellerijuice. Jeg behandler ikke psoriasisen min i håp om at det kommer til å ha revolusjonære konsekvenser. Jeg sitter i sofaen på jobb og begynner å grave neglene ned i hodebunnen, ser flasset dale ned i fanget. Jeg kjenner de blodige skorpene sette seg fast under neglene. Huden bak ørene kan rives av i store flak. Det er et hamskifte.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Høyeste smittetall i Bergen siden november: Klare til å innføre tiltak «på dagen»

1873 personer testet seg onsdag.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Åpner for rødt nivå på skoler i Bergen

  2. VG: Flere tilfeller av sjelden blod­propp hos vaksinerte i Storbritannia

  3. Redningsaksjon i Salhusfjorden

  4. Sbanken vil stanse kundeflukt med å fryse rente

  5. Tiltalt for voldtekt, gikk fri uten rettssak: – Dette er en skandale

  6. Hvilken mat er skadelig for tarmen? Dette svarer eksperten.