Her har du en fremtidsvisjon til skrekk og advarsel på hjemmekontoret

«Kentuki» er en nifs «Black Mirror»-inspirert roman om deg og meg som teknologiske kosedyr.

I disse tider, når vi holder sammen ved å holde avstand, foregår mye av det sosiale livet på elektroniske plattformer som Zoom og Skype.

Det å få besøk av mennesker via skjerm er for tiden en dagligdags affære i de tusen hjemmekontor, noe som gjør romanen «Kentuki» mindre virkelighetsfjern enn den ville vært for kort tid siden.

«Kentuki» av den prisbelønte argentinske forfatteren Samanta Schweblin, er en fremtidsfabel der droneteknologi er installert i kosedyr som folk har hjemme.

Høres det koselig ut med sjefen som via skjerm og kamera i en liten kanin eller muldvarp kan følge med på det du gjør?

Sannsynligvis ikke. Men hva hvis den som er installert i kosedyret er en anonym person som kan befinne seg hvor som helst i verden?

Og at du som eier er anonym for den som styrer kosedyret?

«Kentuki» handler om overgangen fra anonym til overvåket, og advarer mot blåøyd omgang med ny teknologi.

Kentuki er også varemerket til disse kosedyrene, og i det boken tar til er kentukiene akkurat kommet på markedet.

Romanen beskriver hvordan folk finner denne krysningen mellom menneske, kjæledyr og robot, ny og spennende.

Teknologien finnes allerede i droner, og boken sannsynliggjør at lignende skapninger en gang i fremtiden faktisk kan eksistere utenfor fiksjonens verden.

Hvis man kjøper en kentuki, aktiverer man en kode og blir tilkoblet en anonym «væren».

Det vil si en som har kjøpt muligheten til å styre kentukien omtrent slik droner blir fjernstyrt.

Kentukiene kan i utgangspunktet bare kommunisere som kjæledyr, og har som alle levende skapninger kun ett «liv». Hvis eieren glemmer å lade kentukien, slår den seg av for godt.

«Kentuki» er spesielt god til å skildre mottagelsen av dette populære kosedyr-fenomenet.

Folk snakker med kentukiene og behandler dem som kjæledyr. I disse koronatider ville en kentuki vært ypperlige å ha som selskap.

Jeg kunne nesten tenkt meg å ha kentuki selv, i hvert fall i første halvdel av boken.

Men det finnes alltid måter å fjerne anonymitet på. Virkelige mennesker invaderer den virtuelle kosen, og gradvis mister både kentuki-eiere og kentuki-styrere kontroll over privatlivet sitt.

Med andre ord kan vi være glade for at vi har teknologi som gjør sosial omgang mulig via skjermer i våre dager. Men vi bør være like glade for at vi fortsatt kan logge oss av.

Signe Prøis har gjort en utmerket jobb med å oversette denne boken til et smidig, lettflytende norsk.