Filmen med det store hjertet

Trenger du en tåreperse i høst? Her er den.

ALVOR OG KOMIKK: «Barnepiken» kaller både på latter, raseri og tårer, og har alle muligheter for å bli en like stor suksess som boken den bygger på. Dale Robinette

60-tallets rasisme i sin mest motbydelige form, som tema for en godfølelsesfilm med hint av humor?

Prosjektet høres halsbrekkende ut; men kommer bemerkelsesverdig godt ut av det, takket være en tropp særdeles dyktige skuespillere.

Stjerneskuddet Emma Stone (aktuell i «Crazy, Stupid, Love») glitrer som den unge skribenten Skeeter.

Som sosialt utskudd beveger bemerkelsesverdige Jessica Chastain seg milevidt fra rollen hun gjør i Terrence Malicks «The Tree of Life».

Veteranen Sissy Spacek utfolder seg som småsenil sørstatsfrue med skarpe kanter, Allison Janney spiller Skeeters kreftsyke og ikke helt sympatiske mor.

Og sist; men ikke minst: Viola Davies (Oscar-nominert for sin birolle i «Doubt») og Octavia Spencer som de svarte hushjelpene Aibileen og Minny.

Rettsløse og rettighetsløse ned til siste punktum i delstaten Mississippis rasistiske lovverk, har Aibileen, Minny og deres medsøstre vasket, laget mat og fremfor alt oppfostret hvite unger på rekke og rad; bare for å se dem gli ut av deres kjærlige fang og forvandles til hurper idet de selv blir gift og får hushjelp.

Hjemvendt etter endt universitetsutdannelse, finner Skeeter ut at hennes egen elskede «nanny» er forsvunnet av grunner moren legger lokk på.

Samtidig får den rasistiske angsten og forakten hos de gifte venninnene henne til å undres: hvordan opplever hushjelpene livet de lever? Hva har de erfart?

Slik sås ideen til et bokprosjekt som både inngår i den voksende borgerrettighetskampen, og er en plattform for Skeeters videre karriere. Motvillig sier Aibileen og Minny seg villige til å fortelle, vel vitende om hvor farlig det er.

Filmen bygger på Kathryn Stocketts roman ved samme navn, basert på hennes egne erfaringer som hvit middelklassepike fostret opp av svart hushjelp.

Her ligger både filmens styrke og noe av dens svakhet.

Den er dypfølt, preget av et stort, bankende hjerte for de utsatte, de underprivilegerte og diskriminerte, være seg svarte eller Jessica Chastains hjelpeløst begeistrede oppkomling.

Dessuten evner den å gi klar og tydelig stemme til de svarte kvinnene, selv om hun som fører pennen er hvit.

Skeeters bok fører til endringer. Men bare for henne; og til dels moren. Aibileen, Minny og de andre hushjelpene retter riktignok ryggen, men for dem er veien ut av undertrykkelsen så lang at den femti år senere knapt kan kalles ferdiggått. At det aspektet sentimentaliseres i stedet for å problematiseres, svekker fortellingens kraft og gir en noe emmen smak av hvit selvrettferdighet.

Så har da også Stocketts roman og Taylors filmatisering skapt sterke reaksjoner blant en del svarte kvinner. Det er forståelig, men hindrer ikke «Barnepiken» i å ha såpass mange filmatiske kvaliteter at den allerede er lansert som Oscarmateriale.

Om aldri så konvensjonell i stilen, har den et nydelig blikk for detaljer; også tidsmessige. Liker du 60-tallsestetikk, får du full valuta for pengene.

Selv om noen av rollefigurene nærmer seg sjablongen, evner de å røre og engasjere. Det raljeres røft og på grensen til det komisk karikerte med de verste utyskene i dette miljøet av middelklasse-kvinner med stivlakkert hår og veldedighetsball for sultende barn i Afrika. Samtidig får filmen frem hvilke betingelser disse kvinnene lever under, innestengt i sine begrensede roller, underlagt konvensjoner og klasseskiller. Eller; for å omskrive en av Aibileens replikker: Disse kvinnene valgte ikke sine egne liv, de ble valgt av livet og tiden.

Er du enig med vår anmelder?