Dette er Bergens beste bergenser

Takket være helstøpte striler er filmskaper Øyvind Sandberg kåret til Bergens Beste Bergenser.

svp://28400
Siv Sæveraas

SKJØNT, BERGENSER.  Det meste av livet har han tilbrakt i sitt barndoms ferieparadis på Hjelmås ved Osterfjorden, der han og konen Jorunn langt på vei lever ut de verdier de formidler på film. Siden de for drøyt 20 år siden bygde om hytten til helårsbolig og gjorde nordhordlendinger av seg på heltid, har de vært selvforsynt med det meste.

Nå har Øyvind til overmål gjort naboene til rikskjendiser. Suksessen med dokumentaren «Folk ved fjorden» vil ingen ende ta.

— Jeg kan liksom ikke tro at jeg skal være Bergens Beste Bergenser. At filmen ble så populær, overrasket meg veldig.

- Har det vært mye oppmerksomhet rundt denne nominasjonen?

— Jeg har jo fått mange hyggelige henvendelser, men jeg har vel beina så godt plantet på jorden at jeg ikke innbiller meg at jeg er mer enn den jeg er.

Han serverer kaffe og lefser hjemme i sofakroken på Hjelmås, som byr på panoramautsikt over en stille fjord. Ute synger fuglene i furutoppene, eplene er blitt røde, og hønene kakler i hønsegården. Inne knitrer selvhogde vedkubber i ovnen. Lefsene er bakt av Jenny, hun med ønskekvisten i filmen.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER MARVIN HALLERAKER

DAG ETTER DAG, måned etter måned, år etter år. I over 50 år hadde Øyvind sett bonden Ole Hjelmås gå med kyrne sine til beite om morgenen. Der koste de seg hele dagen. Om kvelden hentet han dem hjem til melking i fjøset.— Regjeringer kommer og går, samfunnet endrer seg. Det pumpes opp milliarder fra Nordsjøen, og materialismen griper bare mer og mer om seg. Det var noe trygt og godt over å se Ole gå med kyrne sine hver eneste dag, upåvirket av disse endringene. Samtidig er det vemodig, fordi han ikke lenger går med kyrne slik, sier Øyvind.

I mange år før han gjorde alvor av det, syslet han med tanken om å feste livet til de tradisjonelle bøndene i hjemtraktene til filmen. Han ville dokumentere før det er for sent. Til å begynne med gikk han bredt ut og filmet flere ulike mennesker og steder, men etter hvert som prosjektet skred frem, var det to personer som utpekte seg som spesielt gode hovedpersoner: Ola Hjelmås på Hjelmås og geitebonde Magnhild Dyrdal ved Ostereidet i Austfjorden. Sistnevnte driver pølseproduksjon på gamlemåten på gården, der hun også på rørende vis tar seg av sin slagrammede og pleietrengende mor.

— Jeg beundrer disse karakterene veldig. De har så flotte holdninger. Til det å ta vare på ting, for eksempel. Som Ole, som reparerte sin gule kaffetrakter fra 1975 med en skrue da den gikk i stykker i 1993. Fortsatt fungerer den. Jeg tenker at hvis alle hadde vært som Ole, hadde vi ikke hatt miljøkrise.

DET ER lunt  og koselig gammeldags i furustuen på neset. Hyttepreget ble beholdt da den gamle hytten ble bygget om til helårsbolig. Da husets to sønner var yngre og hadde vært på besøk hos andre, hendte det at de kom hjem og klaget over at foreldrene manglet stil. Da svarte Øyvind og Jorunn at det var nettopp mangelen på stil som er deres personlige stil.

— Du ser jo disse møblene her, det er jo ikke akkurat siste mote. Men vi tar vare på det vi har.

På pianoet står Amanda. Øyvind forstår fortsatt ikke helt hva det er som har fått 30.000 mennesker til å valfarte til norske kinosaler for å se en usminket film om hverdagslivet til noen tilårskomne bønder på Vestlandet.

Når «Folk ved fjorden» tas av plakaten 21. oktober, har den vært vist på Bergen Kino i et helt år, og er den nest lengst viste filmen på Bergen Kino noensinne.

- Hva er det denne filmen treffer i oss?

— Det er ikke godt å si, men jeg tror det handler om noe vi kjenner igjen og lengter tilbake til. Mange av oss har rot i denne virkeligheten selv, og synes det er vemodig at den er i ferd med å forsvinne. Dessuten er det jo herlige mennesker i filmen. Magnhild og gamlemor er hjertevarme mennesker med en egen, god humanisme som jeg tror folk faller for.

DET VAR  egentlig pelsjeger og gullgraver han skulle bli. Drømmen fulgte ham langt inn i tenårene, og ble senere erstattet av et ønske om å bli bonde eller fisker. På gamlemåten, slik Magnhild og Ola driver gårdsbruk.

— Men så innså jeg at jeg ikke er så flink.

I grunnen har han aldri sett på seg selv som særlig flink. Med unntak av en sløydlærer som lot ham få lage feller og åletegner, kan han ikke huske en eneste lærer som tente gnisten i ham. Resultatene på skolen ble deretter.

VED FJORDEN: På Hjelmås har Øyvind Sandberg sitt eget paradis ved Osterfjorden. JAN LILLEBØ

— Jeg vantrivdes i et system som handlet om nitid innpjåting av kunnskap. Heldigvis kom det seg etter hvert da jeg begynte å studere journalistikk og litteratur, ting jeg interesserte meg for.

I Kongens klær ble han militærpoliti. I løpet av året i Forsvaret fikk han stadig større motforestillinger mot et autoritært system fullt av maktmennesker som etter hans mening ikke burde hatt makt i det hele tatt.

— Jeg ble mer og mer provosert over at helt opplagt ukvalifiserte personer kunne brøle og skrike bare fordi de hadde en stripe mer enn andre. Etter min mening var mange av dem idioter, rett og slett.

Det var Vietnam-krig og kald krig med overhengende atomtrussel. Etter avtjent verneplikt la Øyvind ut på en lang haiketur gjennom Asia. Turen ble en oppvåkning og et vendepunkt. Da han kom hjem, bestemte han seg for å gå til sak for å bli slettet fra papirene til det norske forsvaret.

— I et trusselbilde der USA og Sovjet kunne utrydde hverandre 100 ganger med atomvåpen, følte jeg meg som en meningsløs brikke i et sinnssykt spill. I tillegg nektet jeg å ta ordre. Jeg er ikke pasifist, men jeg ville selv bestemme om jeg mente det var riktig å skyte eller ikke.

Det var første gang en slik sak ble ført i norsk rett, og den ble fulgt med stor interesse, fordi den ville skape presedens. Øyvind vant i byretten, tapte i lagmannsretten og vant i Høyesterett.

JENNYS LEFSER  er inntatt, og vi bestemmer oss for å ta en tur på fjorden. På stien på vei ned til viken der båten ligger, passerer vi foreldrenes hytte. De er blitt 88 år gamle, men er spreke for alderen. Haakon har fått grønn stær og er nesten blind, men fortsatt tilbringer han og Liv somrene her.

Øyvind forteller om et yrende sommerliv, med fire generasjoner Sandberg tett i tett. Høydepunktet er den årlige kakefestivalen, der 40-50 mennesker tar med kaker bakt med omhu og samles på plenen. Beste og fineste kake premieres.

På regnfulle dager spilles det drittsekk hos onkel Øyvind, der regelen er at taperen til enhver tid må steke pannekaker. Alternativt kan man trekke seg tilbake på Donald-hemsen, bestående av to madrasser og metervis med gamle Donald-blader.

HEMS: To madrasser og metervis med gamle Donald-blader gjør Øyvinds Donald-hems til et yndet sted for familiemedlemmer i alle aldere. JAN M. LILLEBØ

En rekke barnefilmer og mange episoder av serien «To hus tett i tett» er spilt inn i dette området. Noe som har medvirket til at Øyvind aldri har hatt et romantisk forhold til film.

Han husker slitet. Scener som måtte spilles om og om igjen, gjerne med ham og broren Sverre som skuespillere. Allerede som treåring hadde han en hovedrolle i barnefilmen «Gråpus som forsvant».

— Jeg husker far kunne stå og vente i timevis på at en sky skulle flytte seg fra ett sted til et annet på himmelen for å få den rette komposisjonen i bildet. Det var ganske kjedelig for en liten unge.

- Hva har dine foreldre lært deg om dette yrket?

— Mor laget mange fine barnefilmer, det har jeg lært av henne. Fra far har jeg lært verdien av å ta vare på ting som er på vei ut. Ikke bare det fysiske, men også menneskene, filosofien og tankegodset bak. Min far har dessuten en veldig god voiceover, som er poetisk og annerledes.

En del av pengene Øyvind har tjent på «Folk ved fjorden», bruker han nå til digitalisering av foreldrenes og egne arkiver. Han ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt med nyutgivelser av filmer som «Gråpus som forsvant» og «To hus tett i tett». På NRK er det uaktuelt å vise flere repriser av serien, fordi barna ikke har redningsvest i båt.

ØYVIND ROR.  Han forteller at da han var liten, var det bare robåter på denne fjorden. Han husker første gang han så en «racerbåt» - en oselver med påhengsmotor. Han sperret øynene opp.

— Jeg har jo vært en del av denne kulturen i over femti år og sett endringene. Jeg synes det er vemodig, men er glad jeg har fått festet noe av det gamle til film.

- Hva er det først og fremst du søker når du lager film?

— Det er viktig å finne flotte folk som kan være med å formidle den historien jeg vil fortelle. Jeg liker godt å løfte frem den gode, humane varmen hos helt vanlige hverdagshelter, som Ole og Magnhild.

Sandberg, Bergens Beste019.jpg

Begge hovedrolleinnehaverne hadde nervene i høyspenn da «Folk ved fjorden» hadde premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor. Ole hadde ikke vært i en kinosal siden 1957. Magnhild ikke siden hun så «Ben Hur» på bygdekinoen på Dale i sin tid.

— Da er det klart det er litt sterkt å sitte i en stor kinosal og se seg selv på lerretet.

Ett år senere er alt annerledes. De er blitt rikskjendiser, har vunnet priser, vært på røde løpere. Filmen er blitt vist flere ganger på NRK. I slutten av oktober slippes DVD-en.

På siste forestilling på Bergen Kino 21. oktober skal Magnhild servere hjemmelaget suppe til publikum.

Men Ole og Magnhild tar ikke av. De trives best der de alltid har vært - på gården.

Sandberg, Bergens Beste024.jpg JAN M. LILLEBØ

svp://28400svp://28396