Orden og kaos

Norsk svartmetalls to mest myteomspunne band – Burzum og Mayhem – slipper album samtidig. De kunne ikke vært mer ulike.

Publisert:

STADIG I SØKELYSET: Samtidig som Varg Vikernes (eller Louis Cachet som han nå heter) sitter tiltalt for rasehets i Frankrike, slipper hans band Burzum ny plate. Vikernes velger en annen tilnærming til svartmetallen enn et annet plateaktuelt band, Mayhem. Foto: YNGVILD GOTAAS TORVIK

Petter Lønningen

Norsk svartmetallstartet som en svartsynt blanding av pønkrock, thrash metal og salmetoner, iblandet aggresjonen, desperasjonen og symbolismen typisk for utenlandske band som Bathory, Venom og Merciful Fate.

Likevel hadde de første norske bandene lite til felles: Emperor var kjent for sine symfoniske stykker, Mayhem spilte kaotisk pønkrock, Burzum fordypet seg i melankolien, Immortals kjennemerke var forrykende tempo og iskalde melodier. Egentlig var det bare Darkthrone som i en liten periode spilte det alle kunne enes om var kvintessensen av norsk svartmetall.

Grovt forenklet beveger norske svartmetallband seg i spennet mellom ritual og negasjon; enten skal lytteren gripes og bringes inn i en bestemt sinnstilstand, eller så skal lytteren frastøtes med de minst tilgjengelige uttrykksformer som tenkes kan. I denne modellen er Burzum og Mayhem naturlige motpoler, til tross for deres felles historie. Men kjernen i kunstnergjerningen er den samme.

Hvem er egentlig Varg Vikernes? Siden 90-tallet har han presentert seg som satanist, nazist, rasist, nasjonalist, odinist, naturmenneske og nå senest selvforsynt «survivalist».

Gjennom sin beryktede blogg — Vikernes står for tiden tiltalt i Frankrike for rasehat på grunn av flere innlegg som er publisert der - har Vikernes stadig redefinert seg selv, men grunnpilaren har alltid vært nordisk åsatro. Så også for Burzums utgivelser; de er mer musikalske ritualer for å fremkalle stemninger og for å prege lytteren med ideer, enn for tradisjonelle musikkalbum å regne.

Derfor er det langt vanskeligere å se Burzum isolert fra Vikernes' tankegods enn for eksempel «Markens Grøde» fra Knut Hamsun, men i det minste kan vi drøfte hva slags ritualer Burzum lefler med.

Etter tre høyst varierende metalutgivelser som spente fra det underskjønne til det nitriste, vendte Burzum tilbake til ambient-røttene med «Sôl austan, Mâni vestan» (2013).

Vikernes’ viktigste inspirasjonskilder har alltid vært ambient og kraut à la Das Ich og Kraftwerk - i flere intervjuer har han avskrevet det meste av metalsjangeren til fordel for tysk undergrunnstekno. Og med «Days of Yore» tar Vikernes flere skritt i retning blant andre Dead Can Dance når han her i større grad nærmer seg europeisk folkemusikk i sine (hovedsakelig) instrumentale tablåer.

Progresjonene er så enkle at melodiene er for mantraer å regne. Virkemidlene er minimalistiske, noe som gjør «Days of Yore» ren og direkte. Om noe bryter suggesjonen, så er det den kliniske produksjonen, i hvert fall for dem som ikke allerede i utgangspunktet er på bølgelengde med Burzum.

Ideologisk setter Mayhem Burzums rake motsetning. Særlig gitarist Øystein «Euronymous» Aarseth (1968- 1993) ønsket å drive sjangeren i en retning som ville ekskludere flest mulig.

Mayhems nyeste utgivelse, «Esoteric Warfare» er (selv uten gitarist og komponist Blasphemer) et naturlig skritt videre fra fantastiske «Ordo Ad Chao» (2007) og «Chimera» (2004). Musikken er fremdeles kaotisk og klaustrofobisk, men det massive, musikalske mørket vi er blitt vant til fra denne kanten, låter for første gang på lenge som fullstendige låter , både i struktur og melodi. Uttrykket er flerfoldige hakk mer åpent og luftigere enn på forgjengeren, men likevel lytterfiendtlig gjennom fokusert eksperimentering og ditto progresjoner.

Men på noen områder virker det som om bandet legger bånd på seg selv: vokalist Attila Csihar låter mer begrenset enn tidligere, og Morten «Teloch» Iversen (Nidingr) ligger akkurat litt for tett opptil det man forventer av mayhemske riff. Det gjør at den ellers bunnsolide «Esoteric Warfare» aldri overrasker. Musikalsk sett er den milevis unna den hysteriske debuten «Deathcrush» (1987), men bandet har nå funnet balansen mellom overveldende kompleksitet og nådeløst hardkjør.

Norsk svartmetallanno 2014 er ganske forvirrende greier. De første bandene var unike fordi de oppsto på flere steder i landet noenlunde samtidig, og hadde derfor særegne uttrykk. Det eneste de hadde til felles var at de presset sine evner og sine uttrykksformer til det ytterste.

Siden da har det vokst frem et utall undersjangre med sine ulike særtrekk og spilleregler, og naturligvis en konservativ motreaksjon som vil gjenopplive den «autentiske», norske svartmetallen - hva nå det måtte være. Samtidig har de opprinnelige bandene for lengst beveget seg videre: Verken Burzum eller Mayhem lefler lenger med tradisjonell svartmetall, men forsøker på stadig nye måter å trenge inn til kjernen i det som var deres kunstneriske utgangspunkt. Det gjør dem til mer autentiske svartmetallband enn alle andre band i sjangeren til sammen.

Publisert: