Smøremyk fløyelspop

Josh Groban hadde sjarm og fantastisk stemme, men manglet det lille ekstra.

BLÅ KVELD: Josh Groban sang vakkert i Grieghallen tirsdag kveld.
4 av 6 hjerter
SPARKET LØS: Josh Groban på scenen.
FARGERIKT: Det manglet ikke på lys i Grighallen tirsdag kveld.
  • Einar Engelstad
    Einar Engelstad
    Musikkanmelder
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

Det er sju år siden Groban var i Bergen sist og sang forutsolgt hus i Grieghallen. I mellomtiden har han rukket å fylle 30 år og selgeanselige 25 millioner album. Det siste, «Illuminations», kom før jul i fjor ogvar produsert av den amerikanske stjerneprodusenten Rick Rubin. En mann som ellerskan vise til suksess med Red Hot Chili Peppers, Metallica, Slayer og JohnnyCash. Uten at det har hjulpet noe særlig på Grobans heller svake status blantplatekritikere.

Overvekt av kvinner

Tirsdagens konsert var opprinnelig planlagt iVestlandshallen ettersom Grieghallen var opptatt på konsertdatoen. Da byensstorstue i ettertid ble ledig, fant Bergen Live det hensiktsmessig å flytteevenementet – noe som utvilsomt var et lurt trekk. For rett nok har Grobanstemmeprakt nok til å fylle en idrettshall, men det er ingen tvil om at hangjør seg enda bedre i et litt mer intimt format.

Vi skulle gjerne ha sett hamunder enda mindre forhold enn foran de 2000 som fylte salen til siste plass dennekvelden – for øvrig med en sterk overvekt av kvinner i salen.

Josh Groban begynner konserten sittende ved pianoet. Feiergjennom «Changing Colours» og «February Song». De tretten musikerne han har iryggen – en blanding av pop og minisymfoniorkester — er utvilsomt dyktige nok,men har en tendens til å overdøve vokalisten selv.

Nytt og gammelt

Det kommer seg når hanforlater pianokrakken på «You Are Loved (Don’t Give Up)». For jo mer sparsommeligkompet er, desto bedre får sangeren med den fantastiske stemmen vist seg frem.

Programmet denne kvelden består av en blanding av nytt oggammelt der det ferskeste blir plassert i en bolk midtveis. Orkesteret gjørogså Paul McCartneys gamle James Bond-låt «Live And Let Die» sominstrumentalnummer, og Groban selv får vist at han også er i stand til å spilletrommer. Det fungerer greit som et avbrekk, men virker samtidig noe malplasserti denne settingen.

Inviterer på vin

For det er Grobans stemme som gjør inntrykk. En mellomtingmellom Michael Bolton og Andrea Bocelli. Smørmyk og intens med stort register.Han kan kanskje bli svulstig til tider, men det kler ham godt. Ikke minstlåtene på spansk og italiensk blir avlevert med herlig pompøs innlevelse.

Og Josh Groban er en sympatisk herremann. Forteller om sinenorske aner på Toten og hvor glad han er for å kunne opptre i Edvard Griegshjemby. Svarer på spørsmål som publikum på forhånd har sendt inn på Facebook,og inviterer fire fra salen opp på vin og koseprat i sofaen mot slutten.

«You raise me up»

Melodimaterialet er kanskje det som er Grobans svakeste punkt.Andres sanger tolker han rimelig bra, men i den senere tid har han også begyntå skrive mange av låtene sine selv – gjerne i samarbeid med andre. Det blir forlitt for ordinært – ikke minst når han beveger seg over mot mer poporientertmateriale.

Låter som «Machine», som kom mot slutten, blir strengt tatt bare daftpopstoff som ikke utnytter stemmeprakten hans.

Til slutt kommer selvfølgelig også Secret Garden-komponistRolf Løvlands nydelige «You Raise Me Up» som siste ekstranummer.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert