Veronicas selvransakelse

Veronica Maggios går seg vill i jakten på noe nytt

POPGUDINNE PÅ VENT: Veronica Maggio har ikke mistet det, men hun går seg likevel litt bort på sin siste plate, mener BTs anmelder.

3 av 6 hjerter
Alisa Larsen

Det er nå eller aldri for svenske Veronica Maggio. Det er slik det kjennes når hun går hardt ut med lanseringen av «Handen i fickan fast jag bryr mig». I ekte Lars Vaular-stil har hun denne uken sluppet to låter hver dag, og i hjemlandet har kampanjen skapt total furore blant bloggende tenåringsjenter. For etter flere år med en rekke kanonhits, et overraskende bredt nedslagsfelt og tilsynelatende plettfri musikalsk vandel, er det ikke noen tvil om at det er nå det gjelder.

Enten forblir Veronica Maggio blant de unge for alltid, eller så sklir hun ut i voksensegmentet og blir stående side om side med Lisa Ekdahl – uten at det er noen skam i det.

Kommer ikke like lett

Ett og et halvt år etter platen «Satan i Gatan», ett og et halvt år etter at alle og enhver sang om at de «kommer, kommer, kommer», virker det som om det ikke kommer like lett for Maggio denne gang. Energien som gjorde henne til soulpopgudinnen hun er, er vanskeligere å spotte. Kraften, fandenivoldskheten og det lekne er byttet ut med melankoli, og musikken hennes er ikke like dansbar som før

Et toppet lag er blitt brakt på banen for å sprøyte inn noe av den friske, eksentriske lyden som preger det svenske poplydbildet akkurat nå. Salem Al Fakir, Vincent Pontare og Magnus Lidehäll har alle hatt en finger med i spillet, noe som merkes på det polerte lydbildet. Alt harmonerer og produksjonen er glimrende, dessverre gjør det «Handen i fickan fast jag bryr mig» til en kjedeligere plate.

Mangler dybden

Førstesingelen fra albumet, «Sergels torg», er et kroneksempel på hva som mangler på Maggios nye plate. Et forsøk på å kanalisere følelser inn i noe som kanskje har noe for seg tematisk, men som ender i et antiklimatisk musikalsk intet. Det mangler balansen som Maggio pleier å mestre – eksplosivt, forbanna og ekstremt sårbart på en og samme tid.

Total krise er det heldigvis ikke, til tross for at det er tettere mellom skuffelsene enn høydepunktene. På «Bas gillar hörn» er hun uimotståelig, myk og ærlig, støttet opp av en enkel elektronisk tromme og et par pianolinjer med Robyn-referanser liggende i luften. Det er ren og skjær popmagi som jeg skulle ønske Maggio kunne mane frem langt oftere. Er man fan av den Maggio på hennes mest radiovennlige, er «Dallas» låten en venter på – full av ekstatisk refreng og den karakteristiske svenske «peppen».

Fortsatt et unikum

Veronica Maggio har ikke mistet det som gjør henne til et unikum, hun ligger fortsatt plassert i det perfekte sjiktet mellom listepop og det alternative. Men akkurat nå famler hun åpenbart rundt i mørket på jakt etter noe nytt og bedre. Det slår ut feil. Av og til gjelder det å sette pris på det spesielle man har og dyrke det.

«Hädanefter» er låten der Maggio synger om hvordan hun skal slutte å ta pirattaxi, slutte å lete etter fylla og «være bra for deg». Om «Handen i fickan fast jag bryr mig» er resultatet av det, bør hun revurdere det.