Den uutholdelige norske flinkheten

Publisert: Publisert:
  • Nordmenn er verdens mest sympatiske og egoistiske folkeslag, sier Erlend Loe. Hans nye hovedperson, Doppler, tar konsekvensen av dette og flytter ut i skogen.

PER ASBJØRN RISNES JR.

Nesten-førtiåringen Doppler faller på sykkel i skogen. Han tenker på sin døde far som han aldri ble kjent med. Han tenker på livet sitt. Hvor meningsløst flink han har vært.

«Midt i all denne flinkheten har jeg vandret i årevis. Jeg har våknet i den, sovnet i den. Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet,» sier Doppler som flytter ut i skogen. Han bosetter seg i telt sammen med elgkalven Bongo mens kona går gravid hjemme i villastrøket. Han protesterer mot flinkheten og vil på den måten hedre sin avdøde far.

«Jeg skal dø uflinkt og jeg skal aldri forsøke å prestere noe så lenge jeg lever», proklamerer han.

Flink. Super

— Jeg føler meg vel litt inhabil på det der med flinkhet, sier Erlend Loe om et av temaene i sin fjerde roman, «Doppler».

Ved siden av filmkonsulentjobben og familielivet i småhusstrøket Tåsen i Oslo har Erlend Loe klart å finne tid til å skrive romanen som er det nærmeste man kan komme til en oppfølger til suksessen «Naiv. Super»

Men han er ikke flinkere enn at han kan leve med det.

— Jeg er veldig fornøyd med slik jeg har det i dag. Jeg har ikke blitt lege, så jeg har jo ikke valgt den flinkeste veien. I dag blir jeg først og fremst irritert over min egen flinkhet, mens jeg kan bli imponert over folk som klarer å skjære gjennom og miste kontrollen.

— Doppler mener jo det er for mange som ikke gjør det?

— Han syns det er mange som er fanget av en tom flinkhet. De har tatt riktige, men kjedelige valg. Man går sin flinke lille sti gjennom livet. Det er ikke bare godt som kommer ut av det heller.

— Gjemmer man seg bak flinkheten?

— Ja, Doppler blir jo rent aggressiv når han ser tilbake på hvor satans flink han har vært. Han nærmer seg førti og plutselig går det opp for han hvor feil han har tatt. Han føler at han har ikke har brukt seg sjøl, og det er det verste med flinkheten. Her er en mann som får det til. Alt han gjør blir gull. Han står opp tidlig, han er flink med barna, baker brød, ligger et hode foran, mister ikke kontrollenŠ De fleste lever sånn, jeg gjør også det.

— Det blir for mange krav og roller?

— Ja da, han føler at det er godt å kutte ned. Nå er han bare jeger og samler.

Og får et øyeblikk av lykke.

Han blir i hvert fall mindre misfornøyd enn på lenge.

Det perfekte liv

Loe satte ord på sin generasjons følelse av ikke å ha bygget landet eller ikke være kjernekarer, i bøkene «Naiv. Super» og «L». Nå gir han ansikt til noen-og-tretti-åringer fanget i en uutholdelig higen etter perfekt liv.

«Doppler» blir ventilen der Erlend Loe får sagt mye om seg selv og sine jevngamles flinke hverdagsliv.

«Det finnes andre liv enn det livet vi har levd i mange år nå, sier jeg. Det finnes noe annet enn Smart Club og barnebursdager og middager med såkalte venner og denne frastøtende norske kosen som på samme tid tillater oss å være det triveligste og mest egoistiske folkeslaget i verden», sier Doppler og får dermed også formulert noe av Loes kritikk mot det norske.

— Jeg har jo skjønt at jeg ikke er noen stor politisk tenker. Overhodet ikke.

Men jeg liker jo veldig godt å slenge drit. Og dette er mer en politisk bok enn en bok om mannsrollen eller far-sønn-problematikk, selv om det er det også.

— Den norske kosen er frastøtende?

— Jeg er jo en del av den sjøl. Men det er noe frastøtende over måten vi er så velbeslåtte og sjølfornøyde på, og måten vi ikke tar ansvar for resten av verden på. Vi er verdens mest sympatiske og egoistiske folkeslag.

— Nordmenn er litt flinke, de også?

— Ja, og så er vi så uhyggelig få. Vi fleiper med det. Vi er så satans små. Men opplever oss sjøl som om vi var mange.

«For Norge er en ubetydelig forstad til den virkelige verden. Og vi er i ferd med å fjerne oss mer og mer fra den,» sier Doppler.

Doppler med Kuken

Erlend Loe skriver i ett sammenhengende 160 sider driv i denne boken. En vinter i Nordmarka sett fra den selvvalgte eremittens surrealistiske øyne.

— Jeg skriver jo mer og mer på en slags intuisjon, sier Erlend Loe.

— Det har ikke blitt sånn som jeg trodde at jeg skulle planlegge skrivingen bedre med tiden. Tvert imot. Jeg har noen startpunkter, og så går det over stokk og stein. Omtrent bare over stokk og stein. Det er et lite univers ute i skogen. Jeg liker det som er kontrollerbart. En person og et avgrenset område og bare noen få bipersoner som stikker innom. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å skrivekomplekse romaner med masse karakterer og psykologien dem imellom. Jeg er kanskje ikke i stand til det heller.

— Bedre på det absurde med elger som kjæledyr? - Jeg koser meg fælt med Bongo, ja. Jeg er utrolig lite opptatt av realisme.

Det har aldri interessert meg. At noe skal fremstå som en troverdig beskrivelse av noe virkelig er helt fjernt for meg.

— Er det derfor Doppler har fått så stor penis?

— Det dukket opp som en absurditet i starten, og jeg hadde glede av det. Men det er ikke noe drivende fortellerelement. Likevel ligger det jo litt i kortene at jeg kanskje skal skrive mer om Doppler, så kanskje jeg bruker det videre. Men hva jeg skal bruke det til da?

FLINKIS: Erlend Loe irriterer seg ofte over egen flinkhet. Og skriver om en som insisterer på å være uflink. (FOTO: Heiko Junge/Scanpix) Foto: Scanpix

Publisert: