Ellevill bergensk popglede

Et fyrverkeri på scenen, men det savnes litt variasjon.

Publisert:

gabrielle4.jpg Foto: MARIE HAVNEN

4 av 6 hjerter

gabrielle5.jpg Foto: MARIE HAVNEN

gabrielle6.jpg Foto: MARIE HAVNEN

gabrielle3.jpg Foto: MARIE HAVNEN

gabrielle1.jpg Foto: MARIE HAVNEN

Einar Engelstad

Gabrielle Leithaug har riktignok flyttet til Oslo, men er fremdeles erkebergenser. Noe hun med all tydelighet beviste på Kvarteret torsdag kveld.

— Ke det går i, Bergen. Selv det bare var knapt halvfullt i Teglverket, kunne mottagelsen og skrikingen fra fansen nesten vært en Justin Bieber verdig. For her var Gabrielle i høyeste grad på hjemmebane, og hun kunne da også fortelle at det ikke var så lenge siden hun bodde «rett opp i gaten».

Det var fullt kjør fra første stund. En blanding av hitlåtene fra fjorårets debutalbum oppspedd med et knippe fra hennes ferske plate som kom ut for et par uker siden. Innsatsvilje og humør var det så visst ingenting å utsette på. Hun hoppet, danset, jogget og spratt rundt på scenen som en gjennomsnittlig duracellkanin. Flørtet med publikum og var over seg i begeistring over å være tilbake på gamle trakter. Med sin egendesignede kleskolleksjon i bagasjen er det heller ingen tvil om at hun er blitt en ekte popstjerne.

— Denne har dokkar kanskje hørt før. «Ring meg», den berømmelige landeplagen, serveres midtveis og her er det ingen som ikke kan teksten. Full allsang fra en ellevill sal.

— Eg skrev låten bare 100 meter borti gaten her. Men eg vil ikkje si kem han handler om.

Det er lite å utsette på Gabrielles vokale kvaliteter. Hun synger klokkeklart og rent og har en fantastisk utstråling på scenen. Her knotes det ikke, og bergensdialekten er ren, uforfalsket og minst Jan Eggum verdig. Låtene hennes er selvfølgelig fulle av klisjeer, i likhet med mye annen fengende pop, men har en plagsom tendens til å feste seg umiddelbart i øregangene.

Tekstene, i stor grad om den vanskelige kjærligheten, er muligens ikke noen stor poesi, men likevel fri for nødrim. Likevel savnes det litt variasjon og dynamikk. Noen ballader til avveksling fra elektropopen hadde kanskje ikke vært dumt i blant. For hun har både stemmemateriale og melodisk teft til å fikse det.

Denne kvelden hadde hun et komplett band i ryggen med synth, bass, gitar og trommer. For så vidt lite å utsette på selve håndverket for det låt saktens stødig nok. Likevel ble det en tanke maskinmessig og statisk i lengden med den samme enerverende beaten og pre-programmerte synthriffene. Men det fungerte utmerket for et publikum som fikk nøyaktig det de var kommet for.

Publisert: