Mannen med maskene

Ujevn, men gjenkjennelig David Bowie.

Publisert Publisert

TILBAKE: David Bowies nye plate henfaller ofte til generisk, småfunky rock uten noen sterk, bærende idé, mener BTs anmelder. Foto: Sony

«Here I am, not quite dying», synger David Bowie på åpningslåten på sitt nye album. Strofen er typisk, mannen har aldri vært noen gladgutt.

Som popstjerne virket Bowie fjern og kalkulerende. Den store suksessen kom da han kledde seg i fremmede klær og trådte inn i en rekke skiftende alter ego. I rollen som en annen kunne han slippe seg løs og leke med rockemyten.

Da kostymene forsvant, forvandlet han seg til kunstrocker med steinansikt og kjølig eleganse. Popmelodiene ble færre, men kredibiliteten besto (unntaket ble «Let’s Dance» fra 1983, hvor det underlig nok var omvendt).

Betuttet Bowie

På nittitallet mistethan grepet. Først prøvde han seg som streit rocker med Tin Machine, så halset han etter raverne med «Earthling» (1997). Heldigvis hjalp den gamle produsenten, Tony Visconti, ham med å rette opp igjen skuten på de dugelige albumene «Heathen» (2002) og «Reality» (2003).

Siden har det vært stille, helt til låten «Where Are We Now» plutselig dukket opp i januar. En saktmodig, sår ballade hvor han tilsynelatende mimrer om Berlin-tiden sent på 70-tallet. Hadde hele albumet holdt samme nivå som denne singelen, kunne man heist flagget til topps, men den gang ei. «The Next Day» er ujevn, langdryg og byr ikke på få andre innsikter i superstjernens sjeleliv enn førstesingelens betuttede eksistensialisme.

Sjarmerende riff

For all del, her er en håndfull sterke låter som fortjener oppmerksomhet. «Valentine’s Day» og tittelsporet seiler kanskje ikke like selvsagt gjennom luften som hans gamle slagere, men de har den umiskjennelige melodiøsiteten og fremdriften som er Bowies signatur. «I’d Rather Be High», med sitt spretne driv og britpop-aktige gitarriff, høres nesten ut som en parodi av Bowie-elskerne Suede, uten at det svekker sangens sjarm.

Også «Boss Of Me» og «The Stars (Are Out Tonight)» er tydelige og livlige nok til å stikke seg frem, samtidig som man hører gamle Bowie-triks i detaljene. Blant de roligere låtene har «Dirty Boys» et refreng som stiger pent opp mellom de treige versene, mens den pent gjennomførte balladen «You Feel So Lonely You Could Die» nok er det nærmeste Bowie kommer Bob Dylan.

Sorg og sex

Så langt eralt vel – men dette er bare halve platen. Der Bowie på 2000-tallet brukte coverlåter for å fylle albumene, har han hostet opp 14 egne låter her. Ikke alle er minneverdige, noen bare stanger og ståker uten å komme noen vei. Den karakteristiske stemmen hans kan bære mye, men sliter når melodiene blir for monotone og kompet helt stakkato. På flere spor begraves dessuten vokalen under musikken, som ikke blir mer spennende av den grunn. På 70-tallet bygget Bowie og produsent Visconti låtene på klare og tydelige ideer, her henfaller de ofte til generisk, småfunky rock uten noen sterk, bærende idé.

Til gjengjeld virker tekstforfatteren Bowie å være på hugget, om noe nedstemt. Han snerrer noe om sex, hinter om sorg, låner stemme til en soldat som ikke vil slåss og skildrer en ungdom som tar til våpen på skolen. Hele tiden med en dyster undertone, som kanskje sier det meste vi trenger å vite om livet til rockestjernen bak den stive masken.

Enig med vår anmelder? Si din mening!

Publisert