To formidable damer

Pompøst drama om en kvinne som stadig fascinerer.

4 av 6 hjerter

Cate Blanchett. For en fascinerende skuespiller hun er!

Elizabeth I. Hvilken historisk skikkelse!

Synet av Blanchett som dukknakket Dylan i «I'm Not There» har knapt sluppet taket før damen dukker opp igjen som en rakrygget Elizabeth I i skvis mellom den kommende krigen mot Spania og en umulig kjærlighet til Sir Walter Raleigh.

At «Jomfrudronningen» har vært gjenstand for et utall bøker, TV-serier og filmer overrasker ikke, tatt i betraktning hennes personlighet, dramatikken i konfliktene rundt den skotske Maria Stuart og spanske kong Filip – og storhetstiden England opplevde mens hun regjerte.

Hun ble først gestaltet på film i 1912 av franske Sarah Bernhardt i «Les Amours de la reine Élisabeth». I nyere tid huskes Glenda Jacksons tolkning i «Mary, Queen of Scots» fra 1972, der Vanessa Redgrave spilte Stuart. I «Shakespeare in Love» var rollen gitt Judi Dench, og sist, men ikke minst har vi Helen Mirrens fantastiske spill i Tom Hoopers TV-serie fra 2005. Også Cate Blanchett har spilt Elizabeth før. Det skjedde i 2005, under samme regissør. For innsatsen den gang ble Blanchett belønnet med en Oscar-nominasjon. Det kan godt skje også i Kapurs videreføring av historien, som tidsmessig er sammenfallende med epoken Hooper skildret.

Blanchetts Elizabeth ligger også tett opp til den skikkelsen Mirren gestaltet. Klok, vittig, skarpsynt og ikke skåret for tungebåndet, mektig og tidvis eksplosiv – men også preget av kjærlighetssavn og ønske om barn.

Blanchetts mimikk er minimal. Bare øynenes uttrykk og vekslende drag rundt munnen markerer skiftningene mellom humoristen, maktmennesket og kvinnen som ser det fysiske forfallet komme mens (en kanskje tvilsom) jomfrudom består og kjærlighetslengselen ikke kan fullbyrdes.

Elizabeth-skikkelsen så vel som tidsepoken og det storpolitiske dramaet er i sannhet av filmatisk art, med sine gevanter, intriger, spioner, armadaer og storslagne slott, og med Maria Stuart fengslet der oppe i Skottland. Her spilles hun av en strålende Samantha Morton.

Kostymedrama? Ja, bevares, med – som hos Hooper – glimt av den virkelige kroppen under parykkene og påkledningens prakt.

Så langt, så godt.

At jubelen ikke når taket, skyldes dels manus, dels stil.

Clive Owens Walter Raleigh blir for endimensjonal og romantisk der han dukker opp som et ekko av dronningen og hennes hoffyndling Bess' samtale om menn. Trekanten Raleigh-Elizabeth-Bess virker utvendig og uttenkt, og Elizabeth-skikkelsen får aldri den dybden hun fikk i Mirren/Hoopers utgave.

Billedmessig finnes her betakende glimt, men som helhet skjemmes filmen av et selvbevisst ønske om å være storslått. Den ender i stedet med å bli pompøs.

Men som underholdning holder den.

Og altså: Cate Blanchett.

BRITT SØRENSEN

SOLID INNSATS: Cate Blanchett spiller en rakrygget Elizabeth I i «Elizabeth: The Golden Age». Filmweb