«The Bergen Wave Goes Sailing» er en gavepakke av sjantier og maritime sanger fra byens musikkmiljø til «Statsraad Lehmkuhl» i anledning skipets 100-årsjubileum. Som konsept klarer albumet aldri å sette sjøbein, men mange nok artister utfordrer seg selv og sjangeren nok til at albumet gir godfølelsen man kan få av å seile på slør.

Variasjonen er det ikke noe å si på: Pogo Pops gjør en herlig energisk boogierockversjon av «Leaving of Liverpool» (hvorfor bandet aldri slo seg på mer pønkete takter er komplett uforståelig); Magnet føler i fjæren med en rustikk tolkning av «They Call The Wind Mariah»; metalbandet Enslaved finner tilbake til vikingrøttene sine med «Ægirs armar»; Kakkmaddafakka funkler på Ivar Medaas’ «Dar kjem dampen» — takket være deres talent og at de vet å snu sine begrensninger til en styrke.

Sjantiens forbannelse er at den er strengt regelbundet. Først og fremst måtte rytmen være tilpasset arbeidet, slik at et slitent mannskap kunne yte maksimalt i situasjonen. Dernest bør melodilinjene være forutsigbare nok til at lytteren dekoder sangen fort, samtidig som tonerekkene må inneholde noen små overraskelser som gjør at den tåler gjenhør. Å tolke berømte sjantier på nytt er derfor en krevende oppgave, men de aller fleste artistene kommer fra det med æren i behold: Casiokids’ kjølige elektrotilnærming til Erik Byes «Så lenge skuta kan gå» er henrivende; Thea Hjelmelands insisterende vokal gjør «The Cry of a Man» til noe skjønt og forstyrrende på samme tid; Fjorden Baby! går berserk i arven etter Boney M med det som sannsynligvis er tidenes mest forskrudde versjon av «Leave Her, Johnny».

Som et helhetlig prosjekt er ikke «The Bergen Wave …» særlig potent; til det er det for sprikende og har for mange anonyme låter. Men gaven bør likevel falle i smak; dette er artister som gir av hele seg.

bw.jpg