Jeg er så lei meg

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige, skriver bloggeren Arne Hjort Johansen i sitt brev til ungdommen.

VANSKELIG: Det er ikke lett å vite hvilke ord som passer i en situasjon som denne, skriver Arne Hjort Johansen.

Bt

Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen? Eller til de som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

FOR FEM ÅR SIDEN, en annen grusom julidag, satt jeg sammenkrøpet på kjøkkengulvet hjemme sammen med min kjære samboer. I stua forsøkte legen og ambulansefolkene så godt de kunne å gjenopplive vår fire år gamle sønn. Vi klamret oss til håpet, men visste innerst inne at dette ikke kom til å gå. Hvilket det heller ikke gjorde, sønnen vår døde den morgenen. Terroraksjonen i Oslo og på Utøya har på en måte tatt meg tilbake til den sommeren. Følelsen av sorg er den samme, ikke fullt så sterk, ikke fullt så altoppslukende, men ikke så veldig langt i fra heller. Det føles absurd å gå på jobb. Jeg klarer ikke helt å forstå at andre folk allerede ser ut til å ha vendt tilbake til normalen. Selv går jeg litt som i søvne, og føler meg ganske nummen. Sover lite, og dårlig. Jeg tenker på alle dem som har mistet noen, og hvordan det var den sommeren jeg mistet noen.

JEG TENKER PÅ den evigvarende høsten som fulgte i kjølvannet av den grusomme sommerdagen. Nå står vi foran en ny høst, som for mange vil bli lang og mørk. Fortsatt er det kanskje vanskelig å se for seg at det noen gang skal bli vår igjen. Men det gjør det. Selv om verden, livet, aldri vil bli det samme igjen, så skal også dette falme. Det blir ikke borte, det vil alltid være der, men det blir bedre. Det blir bra igjen. Livet går videre. Dette er verken en begynnelse eller en slutt. Drømmene lever videre. Oslo står der ennå. En annen verden begynner.

ASLAK NORE tvitret dagen etter terroraksjonen at han var overbevist om at AUF-erne som overlevde på Utøya vil bli den sterkeste generasjonen i norsk politikk. Jeg tror han har rett, og at dette ikke bare gjelder AUF, men også de andre politiske ungdomsorganisasjonene. Fremtiden ser lys ut, bare vi kommer oss gjennom denne lange høsten først. Til ungdommen vil jeg si: Jeg er så lei meg. Lei meg for at vi som har gått foran dere har fucket opp. At vi har skapt et samfunn der hatet er så sterkt at en slik fyr som denne terroristen har kunnet vokse frem. Lei meg for at dere måtte oppleve dette. Lei meg for at det blir dere som må finne en måte å rydde opp etter oss på.

JEG HÅPER dere klarer det. Tror dere vil klare det. Det finnes ikke ord, sier vi. De strekker ikke til. Men det er ikke sant. Ordene er der, det gjelder bare å begynne et sted. Det trenger ikke være så mange av dem, og tro ikke at de ikke hjelper. De gjør det. Vi skal ikke glemme, men om litt, snart, skal vi begynne på nytt. Og gjøre det enda litt bedre denne gangen.

*mens jeg skriver dette slipper politiet navnene på flere av de omkomne. Blant dem min datters 15 år gamle venninne. Jeg er så lei meg. Igjen.

Hilsen Arne Hjort Johansen, blogger