His Royal Bobness i godt slag

Gjør det på sin egen måte – og slett ikke dårlig.

Det finnes en del tradisjonelle kriterier som ikke er relevante når det gjelder en Dylan-konsert. At sangstemmen er så som så, er noe vi har levd med i alle år. Det samme er alle de uvante versjonene. Selv hardcorefans kan ha problemer med å kjenne igjen låtene.

Solen kom frem

Når det er sagt var det slett ingen dårlig forestilling Bob Dylan og bandet leverte for 13-14000 tilhørere på Koengen onsdag kveld. Og sjefen selv virket å være i storform. Selv om han verker smiler eller sier så mye.

Da Dylan spilte i Nygårdsparken for ti år siden var forholdene perfekte. Været denne kvelden kunne absolutt vært bedre, men i det Dylan kom på scenen stoppet regnet og holdt seg unna under hele konserten. Og under ekstranumrene kom faktisk solen frem.

I motsetning til de fleste andre storartister som gjerne kjører det samme opplegget gjennom en hel turne, har Dylan for vane å endre på settlisten for hver eneste konsert. Noen få låter er faste, men det meste kommer som en overraskelse.

Klokken ni kommer Bob Dylan på scenen. Begynner sittende bak orgelet med «Rainy Day Women # 12 & 35». Litt rustent låter bandet med det samme, men det tar ikke mange minuttene før det hele sitter som det skal.

En anelse country

Deretter følger «It’s All Over Now Baby Blue». Slettes ingen dårlig versjon selv om det tar et lite minutt før vi oppdager hvilken låt han er i gang med.

Dylan snerrer og vrenger på stemmen og formelig spytter ut ordene. Pedal steelgitaren til Donnie Herron gir det hele en countrytouch, og munnspillet låter som det skal.

«Things have changed» gis også en anelse countrykledning.

Rockes opp

«Tangled Up In Blue» er praktfull. His Royal Bobness snerrer nok en gang ut teksten. Så lenge det er Dylan selv på scenen høres det hundre prosent riktig ut. I andres hender ville vi vel kanskje kalt en slik versjon respektløs. Publikum storkoser seg, og responsen er tilsvarende.

Så rockes det hele opp litt med «Beyond Here Lies Nothing» fra det siste albumet.

«Simple Twist Of Fate». Dylan har tatt på seg el-gitaren og bommer kraftig på en tone eller tre. Tydeligvis ikke helt enig med bandet om hvilken dur det skal spilles i.

Rent og stilfullt

«Trying To Get To Heaven» kommer i en versjon som ikke helt ligner på originalen. Men det er det for øvrig de færreste av låtene som gjør denne kvelden.

«Tweedle Dee And Tweedle Dum» rocker det hele opp igjen. Gitaristene Charlie Sexton og Stu Kimball spiller rent og stilfullt. Bob? Vel han gjør det på sin egen måte som alltid.

«Desolation Row» fra Higway 61 Revisited er knapt å kjenne igjen. Dylan er tilbake ved orgelet. Han bommer ikke så mye her, men standard kan det knapt nok kalles. Al Koopers originale orgelriffer er nok å foretrekke. Tittellåten fra samme album leveres som en litt rask blues.

Tilbake til røttene

Balladetid med «Forgetfull Heart», fiolin og Tony Garnier med bue på ståbassen. Dylan er i det myke og følsomme hjørnet og munnspillsoloen leveres med innlevelse.

«Thunder On The Mountain» og rockefoten er tilbake, før han nok en gang vender tilbake til røttene med «Ballad Of A Thin Man» fra Highway 61 Revisited.

Lett valsetakt

Det er tid for ekstranumre. Udødelige «Like A Rolling Stone» er myk og vakker med pedal steel og elegante gitarsoli — og Dylan som spytter ut de klassiske tekstlinjene «How Does It Feel? To Be Without A Home. Like A Rolling Stone».

«All Along The Watchtower» er det neste av de faste ekstranumrene som har gått igjen på konsertene de siste årene. Før det hele avsluttes med ”Blowin’ In The Wind i lett valsetakt.

Bob Dylan spilte her da han var 60. Nylig fylte han 70. Du skal slett ikke se bort fra at han dukker opp på nytt i 2021. EINAR ENGELSTAD