Høyt blodtrykk

Blood Command sier både ja og nei – og lykkes med det.

BLODSBAND: Blood Command fra Bergen er ute med sin andre plate. Den får det til å smelle i sikringsskapet, ifølge vår anmelder. Ida Tangerås

Eirik Kydland

Da jeg for noen år siden så Blood Command stå på en av byens scener, spilte de så høyt at strømanlegget i bygget brøt sammen og hele lokalet ble mørklagt. Ja, det forteller i det minste myten.

Bandets nye album gjør da heller ikke mye for å undergrave sannhetsgehalten i denne historien. «Funeral Beach» treffer nemlig som et skrujernhogg rett i ditt fysiologiske sikringsskap.

Alt er lov

Men hvor kommerenergien fra? Bergensbaserte Blood Command er vokst frem og eksisterer i en virkelighet der alt er lov – i alle fall rent musikalsk. Å blande i utgangspunktet polariserende sjangere som pop, metal og hardcore på en potent måte er nå blitt en anerkjent kunst, og regnes kun av et fåtall som et alvorlig brudd på uskrevne regler og en fornærmelse mot subkulturers indre justis.

Det viktigste for et band som Blood Command er tydeligvis å låte fett . Og det er vel det viktigste for oss som lyttere også? Som bandet selv sier: «Vi ønsker å kombinere den skamløse, dansbare klubbmusikken vi elsker å danse til med en forkjærlighet for hardcore og rock».

Sukkende ølbokser

«Funeral Beach» er deresandre album og følger i stor grad samme formel som debuten «Ghostclocks» fra 2010, bare med en mer gjennomarbeidet produksjon. Her blandes spisse, skjærende gitarriff med rene støyutblåsninger og drivende, nesten disko-aktige rytmefigurer.

Så stopper snørasene av lyd opp for å gi plass til noen herlig breiale og fengende refreng som formelig oppmuntrer til drikking av store mengder øl. Hør bare på «Cult Of The New Beat», «High Five For Life» og «Pissed Off And Slightly Offended!» – dette er lyden av rader med ølbokser som åpnes med gledessukk.

Samtidig passer ikkealle låtene her like godt i festlig lag. Det seks minutter lange tittelsporet viser for eksempel frem et mye dystrere og mer innadvendt band.

Denne musikalske sammensattheten på platen mestres godt av bandets vokalist Silje Tombre. I det ene øyeblikket freser hun som en liten demon, før hun i det neste bjeffer offensivt, eller stødig løfter bandets fotballsupporterrefreng mot taket. Også i konsertsammenheng er hun frontfiguren som gir Blood Command det «lille ekstra».

Ja og nei

Selv om Blood Commandsmusikk først og fremst er preget av lekenhet, overskudd og smittende humør, er det også et snev av sunn gjenstridighet her. Et band som Blood Command er nemlig nødt til å kjærtegne agget og det oppsetsige, ellers oppleves de fort som ufarlige. Et fengende poprefreng blir som kjent gjerne bedre om du tilfører en lite dose motstand og ærgjerrighet. Man må evne å si både ja og nei.

For å låne en formulering fra Turboneger-medlem og Trygdekontoret-programleder Thomas Seltzer, som nylig skulle forklare hvorfor han er så glad i musikk som blander punk og heavyrock: «Den er så livsbejaende og livsbeneiende på samme tid.»

Den samme beskrivelsen kan på mange måter brukes om «Funeral Beach».

Enig med vår anmelder? Si din mening!