Girl in Reds debutplate vitner om en usedvanlig begavet artist

Girl in Red er en artist jeg kan garantere at vil bety noe helt spesielt for veldig mange mennesker i årene som kommer.

Man skjønte tidlig at Marie Ulven, bedre kjent som Girl in Red, besitter noe helt spesielt. Men at hun skulle utvikle seg til å bli en internasjonal stjerne før hun hadde gitt ut en eneste plate, hadde nok de færreste sett for seg. Med høye lyttertall på strømmetjenestene og den mesterlige singelen «Serotonin», der Finneas Eilish var involvert, skulle man tro debutplaten «if i could make it go quiet» var spekket av internasjonale stjerneprodusenter.

Slik hadde det antakelig også blitt, hadde det ikke vært for den evige plageånden covid-19. Girl in Reds debutplate er heller i hovedsak spilt inn på Bergen Kjøtt i Skuteviken, i studioet til Matias Tellez. De to har snekret sammen en plate som forener den ungdommelige indierocken fra gjennombruddssinglene med drypp, tildragelser og omfavnelser av popens nåtid og fortid

Først, og kanskje viktigst, er platens åpningslåt, «Serotonin». Paralleller har blitt trukket til Beach Boys revolusjonerende «Good Vibrations», hvor komponist Brian Wilson evnet mesterstykket å forene populærmusikkens virkemidler og bandets vokalharmonier til en lyd og låtstruktur som minnet mer om Mozart enn konvensjonell pop.

Her brukes Charli XCX og 100 gecs hyperpop som katalysator for et vakkert softrock-refreng, komplett med gitarer som minner om U2s «The Edge» og hans simple akkorder med massive ekkoeffekter. Dette er kanskje ikke Wilsons symfoni, men det er et høyst originalt beist av en poplåt, en slags Cipralex-belagt mosaikk av en småschizofren spilleliste på Spotify.

Også tekstene til Girl in Red er glimrende. Hun synger treffende tematisk om psykisk helse, diktet i et faktisk gjenkjennelig dagligspråk, en prestasjon som er mye større enn man skulle tro. Et aldri så lite stykke norsk pophistorie, om det er lov å si.

Høydepunktene er mange på platen, men noen låter peker seg ekstra ut. Parallellene til Wilson kan også trekkes på intenst vakre «hornylovesickmess», med sitt engleklare pianodriv og flotte melodiske teft. Det er dog tekstforfatteren Girl in Red som skinner mest her, som forteller en regelrett engasjerende fortelling om begjær, ensomhet og vanskeligheter livet på veien medfører. Hørt det før? Ikke slik som dette.

En annen perle er «You stupid bitch», også den et svært fiffig take på popsjangerens lyriske konvensjoner. «Å kjære, kan du ikke se at jeg er den du vil ha!» er en like gammel begjærserklæring som sjangeren selv, men i Girl in Reds penn føles den merkelig frisk.

Dette er en glimrende plate låt for låt, men den heves ytterligere av artistens brede repertoar og hva det faktisk representerer, her og nå. Hun uttrykker frustrasjon og begjær med stor troverdighet, og Girl in Red er en artist jeg kan banne på at vil bety noe helt spesielt for veldig mange mennesker i årene som kommer.

En usedvanlig begavet popartist som man kan tro på, er sjelden vare.