Sanger fra hjertets tyranni
Bergens beste popgruppe har perfeksjonert seg selv.
Denne artikkelen er over åtte år gammelFor hjertet er popmusikken enkel: Det slår dobbelt så fort når refrenget kommer.
En god melodi får pulsen til å stige brått, men skal blodpumpen virkelig løpe løpsk bør musikken også bære i seg følelser det er umulig å være likegyldig til. Dette har Razika skjønt på sitt tredje og beste album. Det er sjelden man får høre en så rendyrket, poppete rockeplate.
«Ut til de andre» består av tolv gode — tildels suverene - popsanger, skrevet og fremført med rockens egosentriske intensitet. Ingen hvileskjær, bare sterke melodier, klare budskap og full tilstedeværelse.
Utgangspunktet er den samme ska-popen som før. Blåserrekken er imidlertid bare med på noen få sanger, i stedet bruker bandet heller gitar og fuzzboks når de skal bite ekstra fra seg. Gruppen melder selv at de har beveget seg i mer punkete retning, noe som understrekes av småtung riffing flere steder. Samtidig renner albumet over av fengende strofer og fiffige detaljer av klassisk popmerke. «Gutten i dongerijakke» er nærmest en renspikket femtitallsballade, med en herlig smektende vokal fra Marie Amdam. Både denne og flere andre sanger løftes av fantasifulle koringer som kan minne om alt fra Beach Boys og sekstitallets jentegrupper til syttitallets tyggegummipop. Rytmisk klarer bandet dessuten å kombinere skasjangerens baktakt med klassiske Motown-referanser og noen reale discopartier.
Så ja, her er referanser til The Buzzcocks og The Undertones, men man hører også klangfull Shadows-gitar og ekko av The Beatles. Kanskje skramler det litt et par steder, men sanger som «Faen ta deg», «Kjedelig» og «Det Embla sa» føles likevel helt uimotståelige. Arrangementene byr på noe spennende hele tiden, uten at det blir rotete - musikken er bare kontinuerlig i bevegelse.
Det samme er visst de fire razikaene også, om vi skal tolke tekstene personlig. Livet består av å spille plater, drikke vin, gå på byen og jage gutter. Kanskje får man selskap natten gjennom, kanskje blir man avvist, uansett er man fanget i forgapelsens diktatur, hvor det som skjer i hjertet overstyrer alt annet.
De har sine fineste klær på
Unntaket er venninnegjengen, tilværelsens trygge ramme. Fellesskapet fordøyer motstand, foredler misnøye og spytter ut enkle, geniale motsvar som «Om du ikke vil ha meg, så vær så god og faen ta deg!» At slike linjer også fungerer som refreng er det som virkelig gjør platen så god. Dette er popmusikk som ikke beliter seg. Razika er ingen dydsmønstre, de flørter med andres kjærester og rakker ned på rivalinner, men krever likevel mer av livet og den mannlige befolkningen.Det er som om refrengene henter styrke fra en voldsom desperasjon — alle i bandet fyller 24 år i 2015, men synger allerede om å kjenne alderen tynge. Hvor lenge har de igjen før tekstenes gutter og jenter blir til kvinner og menn? Må de snart «Ut til de andre» i det voksne livet?
Uansett, for popmusikken er hjertet enkelt: Det slår som om hvert slag kan bli det siste. Razika skildrer en tilværelse som smaker intenst, men også koster noe.
Deres største styrke er direkte tale, men én metafor har de kostet på seg. På oppbruddssangen «Før vi sovner» synger Maria Råkil at «vi er forbi, nå skal jeg lære meg å fly». Har bandet også så himmelhøye ambisjoner? Med «Ut til de andre» har i hvert fall Razika perfeksjonert det de har holdt på med siden starten. Skal gruppen bli bedre nå, må den antagelig også bli noe annet.
