Den gylne epoke

Kulturen er full av lengsel etter fortiden. Heldigvis er nåtiden undervurdert.

TALENTFABRIKK: 2014 har vært året der mye har gått ad undas i Bergen, men musikkmiljøet slutter ikke å få frem nye talenter. I år har artister som Silja Sol, Thea Hjelmeland og Store P fått sine gjennombrudd, neste år kan fort stå i Aurora Aksnes (bildet) sitt tegn. HÅVARD BJELLAND

I Woody Allen-filmen «Midnight In Paris» møter vi den noe livsfjerne romantikeren Gil Pender. Han er på ferie i Paris med sin forlovede, men han føler en sterk lengsel etter å tilhøre en annen tid. Han drømmer om Paris på 1920-tallet, da byen var verdens kunsthovedstad, tiden da Ernest Hemingway satt og drakk absint på Les Deux Magots, og Picasso holdt hoff på La Rotonde.En kveld ved midnatt blir Gils nåtidige Paris gjort om til nettopp 20-tallets Paris. Han havner på fest med Zelda og F. Scott Fitzgerald, og i løpet av flere nattlige reiser tilbake til 20-tallets Paris treffer han på Hemingway, Picasso, Dali og hele det 20. århundrets kunstelite.

Her møter han også den vakre Adriana. Sammen vandrer de rundt i den idylliske Paris-natten, men hun er ikke helt fornøyd med tilværelsen. Hun har også en lengsel om å tilhøre en annen tid. Hun drømmer om Paris på slutten av 1800-tallet, perioden kalt «La Belle Époque». Da Paris var preget av fremtidsoptimisme og mange av de romantiske forestillingene om den franske metropolen ble født. Det var da det virkelig var stort å bo i Paris, mener hun.

Jeg kom til å tenke på «Midnight In Paris» da jeg var på den sjette utgaven av endagsfestivalen Den Elleville Festen på USF Verftet i høst.

I baren overhørte jeg en samtale mellom to jenter som så ut til å være i begynnelsen av tyvårene. De mente Den Elleville Festen ikke var det den en gang hadde vært — at det var på 90-tallet Den Elleville Festen virkelig hadde vært ellevill. Nå var det bare en haug med konserter på Verftet, mente de. Det var på 90-tallet det skjedde, det var da det var gøy å bo i Bergen.

Første utgave av Den Elleville Festen, som ble arrangert på Kvarteret i 1997, er blant et knippe bergenske musikkhendelser som i ettertid nærmest har fått en mytisk status.

Festen ble arrangert av Mikal Telle, Kai Meland (DJ Kahun), Tore Kroknes og Bjørn Torske, og det var denne kvelden klubbmusikken viste at den var blitt en viktig del av ungdomskulturen i Bergen. Historiene fra kvelden er mange, og ryktene vil ha det til at folk klatret på husfasaden og snek seg inn vinduer for å være med på festen. Overskuddet etter den første elleville festen ble brukt til å starte Tellé Records, som året etter blant annet ga ut Röyksopps første singel.

ELLEVILLE TIDER: Den første utgaven av Den Elleville Festen som ble arrangert i 1997, er blant et knippe nærmest mytiske musikkhendelser i Bergen. Slutten av 90-tallet blir beskrevet som Musikk-Bergens store gullalder. EIRIK BREKKE

Siste halvdel av 90- og begynnelsen av 2000-tallet beskrives som en gyllen epoke i Bergens musikkliv. Det var da «verden lyttet til Bergen», som Klassekampen har formulert det. Artister som Kings of Convenience, Röyksopp, Annie og Datarock markerte seg alle i utlandet, og her hjemme kunne man danse til musikk fra innovative DJ-er som Bjørn Torske og Erot.

Det var på denne tiden britiske magasin som The Face, i-D Magazine og Sleazenation kom til Bergen for å skrive reportasjer om musikkscenen. De «klubbet» på Miles Ahead, Café Opera og Agora, før de reiste hjem til London. Store klubbstjerner som Basement Jaxx spilte i Bergen før de fikk sitt store gjennombrudd, og utenfor Agora i Christian Michelsensgate skal køen ofte ha strukket seg helt ned til Torgallmenningen. Det var da «klubbkulturen kokte i Bergen», som vi kunne lese her i BT tidligere i år.

Det er de elleville fredagene og lørdagene som forblir i hukommelsen, det er de som skaper historie og myter. De slappe tirsdagene er det ingen som husker. Vi husker høydepunktene og skandalene, mens de vanlige kveldene går i glemmeboken.

Slutten av 90-tallet var unektelig en blomstrende periode i Musikk-Bergen, men køen utenfor Agora strakk seg ikke alltid ned til Torgallmenningen. Jeg var aldri noen stamgjest på Agora, men jeg var der nok til å vite at det ikke alltid kokte. Noen ganger slet Bjørn Torske og co med få folk på dansegulvet med sin særegne klubbmusikk, og en gang ble Torske spurt om han ikke heller kunne sette på noe Pearl Jam.

Men dette er egentlig irrelevant. Noen ganger er legendene - mytene - om en tidsperiode såpass fine og forførende at det ikke er noe poeng å nyansere dem. Det er nå en gang slik vi forholder oss til fortiden, og det er trolig motoren i forestillingen om at «alt var bedre før».

I filmen «Midnight In Paris» ender våre to hovedpersoner etter hvert opp med å reise i tid til «La Belle Époque», Adrianas favorittperiode. På den kjente restauranten Maxim’s støter de på unge utgaver av kunstnerne Gaugin og Toulouse-Lautrec. Adriana er fra seg av begeistring, men Gaugin har ikke noe til overs for sin egen tid. Hans generasjon har ikke noen fantasi, sukker han, og proklamerer at han heller ville levd under renessansen. Det var da det virkelig skjedde.

Og kanskje satt de og snakket om fortiden på klubbene i Bergen på 90-tallet også? Kanskje snakket de om det gylne skjæret på begynnelsen 80-tallet, da de kunne se The Aller Værste! på Hulen og rekke siste øl på Bangla?

Mens unge på begynnelsen av 80-tallet kanskje snakket om at de heller ville vært unge på 60-tallet under Bergen Beat-perioden. Og hvem vet? På 60-tallet snakket de kanskje om tiden da Ole Bull spilte i Logen.

BA skrev nylig at Bergen er byen der ingenting fungerer, at 2014 var året da alt gikk galt. Brann rykket ned; Fisketorget, som forbindes mer med rotter enn med fisk, er i ferd med å gå i oppløsning; våre politikere har sørget for at bybaneutbyggingen er blitt en komplett farse; Akvariet er fullt av interne stridigheter og bergenspolitiet har hatt en knalltøff høst.

Men det er én ting som fungerer: Bergen slutter aldri å produsere ny og spennende musikk. Mens de som styrer Bergen i 2014 har virket mest opptatt av å latterliggjøre byen, dukker det stadig opp nye, musikalske talenter som viser at det i hvert fall er ett felt der byen bør tas på alvor. Nye artister nærmest tyter ut av gater og smau, og da nominasjonene til Spellemannprisen ble offentligjort denne uken, var 15 av dem til bergensartister. Bergen har aldri vært en mer vital musikkby enn i 2014, og vi er antagelig midt opp i det som en gang kommer til å bli omtalt som en gyllen epoke.

Det er faktisk nå det skjer.