Hjertelig gjensyn

Publikum kjenner Vinskvetten og Vinskvetten kjenner publikum. Gjensynet var hjertelig da showet «Me gjer oss aldri» hadde premiere på Ricks fredag kveld.

DYSTRE GREIER: Bjørn Jensen imponerte som metal-gitarist da Vinskvetten kastet seg inn i den dystre sjangeren. Eirik Brekke

5 av 6 hjerter

Vinskvetten har ikke fornyet seg. Heldigvis. Når «karane» setter i gang er både unge og gamle i salen med på notene. At åpningsnummeret blir stemt ut i beste realitystil, betyr ingenting. For dette er en kveld i en verden som de fleste vestlendinger kjenner og har et forhold til. Kroneautomater og norsklærere, mobbere og strebere. Alle får smake snerten når Vinskvetten sneier innom toskeskap, klasseskiller, ung sjenanse, gammelt grinebiteri og alskens fenomen som et liv fører med seg. Alt med perspektivet trygt plassert i Rothålo, denne urvestlandske plassen som Vinskvetten har skapt.

Vinskvetten som kulturfenomen har likheter med Vassendgutane og DDE. Her er ingen nykker, ikke noe jåleri. Både sangene og sketsjene som binder dem sammen har utgangspunkt i en virkelighet som er velkjent for alle i salen. Ellevill humor i tekstene kombineres med musikk som spenner fra visesang til hardrock. Det er solid lokalt forankret og samtidig aktuelt og allment. De er her for å underholde. De vet hva som fenger, og det leverer de, med overbevisende spilleglede. Publikum vet hva de kommer for, de vet hva de får, og de elsker det. Ikke bare kan de sangene, selv sketsjene sitter på rams hos de ivrigste.

Ikke alt er like veldreid. Naturligvis ler vi av «det kinesiske søskenparet Han Hin og Ho Hi». Og mange er nok enige i at «det er bedre å være i en seng i Øygarden enn å få Øygarden opp i sengen». Men Bjørn Jensens krakilske forsøk på å få resten av «karane» til å innrømme en utsvevende fortid, ble dødpunkter heller enn naturlige introduksjoner mellom sangene. Det har i og for seg ikke så mye å si. Hele gjengen spiller ut karakterene sine på måter som kaller på mye latter. Så om selve tekstene kan falle litt gjennom, er kroppsspråk, blikk og små fakter verdt å få med seg. Og så varer det uansett ikke lenge til en ny klassiker er i gang, enten det nå gjelder «det største rævholet» Ronny Bruvik, norsklærer Mikalsen med sin evne til å dyrke frem dysleksi, eller en Belbert i brutal bakrus («Ka' har eg vore med på, så' eg har gått glipp tå?»). Velkjent, og fortsatt til å le seg fordervet av.

KOSTE SEG: Publikum jublet og sang med. En feststund med ekte humor fra Rothålo Eirik Brekke

En av grunnene til at det er fint å oppleve Vinskvetten er at de også er et svært solid band, rett og slett et habilt rockeband. Det viste ikke minst i ekstranummeret som var et potpourri over noen av de mest kjente klassikerne deres. Her var Bjørn Jensen i sitt ess med alle fakter som hører til rollen som sologitarist og vokalist.

Det ligger an til mange hyggestunder med Vinskvetten i ukene som kommer. Fra å starte som en slags parodi på legendariske Salhuskvintetten (de med «Gryta hennar mor») har nå Vinskvetten selv blitt en del av en folkelig vestlandsk kulturarv. Det er vel fortjent.

Var du der? Si din mening i kommentarfeltet under!

LODOTTEN: Bjørn Jensen og Gunnar Låstad som pasient og lege i en av de mange klassikerne. Eirik Brekke

STEMT UT: Godt voksne er de, men rappe kan de. Vinskvetten ender med å bli stemt ut i åpningsnummeret. Men publikums gunst er allerede sikret ... Eirik Brekke