Takrasenes parademarsj

På grensen til kalkun — på godt og vondt

Publisert: Publisert:

FORESTILL deg denne scenen: To ytterst mistenkelige muskelbunter (Sylvester Stallone og Jason Statham) ankommer en liten bananrepublikk i et amfibiefly, utgir seg for å være fuglekikkere, eller miljøvernere (hvem bryr seg, liksom), og får uten problemer stempler i passene sine. Det er først når de drar på rekognosering med diktatorens datter at de kommer i klammeri. Det løser de ved at de meier ned rundt et halvt kompani med soldater. De rømmer så til flyet sitt, tar av, meier ned flere soldater med mitraljøse, dumper flybensin på resten av dem, og antenner bensinen så soldatene og bryggen de sto på går i luften.

Med eksplosjonen som bakteppe stikker Statham hodet opp fra en luke i nesen, snur seg til Stallone i cockpiten, og begge fyrer knyttneven i luften samtidig. «Yeah!»

JEG TULLER IKKE. Det er en scene i «The Expendables». En film om en skikkelig tøff gjeng med leiesoldater som når alt kommer til alt er noen veldig ålreite karer som bestemmer seg for å myrde brutalt 200-300 soldater og en råtten CIA-agent og sprenge et palass i bitte små biter bare for å redde en jente som spiller nokså dårlig. Og alt de får for strevet er en god klem. Ja, og fem millioner dollar eller noe sånt.

Dette dreier seg om fine eksplosjoner. Noen tøffe kommentarer. Flere teite. Tilløp til machokomikk, som drukner i all den ufrivillige komikken. Den er full av hull og logiske brister og pinligheter. Hovedrolleinnehaver, manusforfatter og regissør Stallone forsøker å kompensere for dem ved å tilføre mer av det som det alt var nok av. Dårlig plott? Pøs på med flere eksplosjoner. Pinlig dialog? Lei inn enda en superstjerne til. Ingen karakterutvikling? Pøs på med flere eksplosjoner. Og slåsskamper! Ikke glem slåsskamper! Yeah!

Resultatet er et kråkeslott av en film. En parademarsj av tilårskomne superstjerner, loslitte klisjeer, steroidmisbruk, plastisk kirurgi av varierende kvalitet, og skuespill langt under par. Bruce Willis, Mickey Rourke og Eric Roberts underpresterer. Dolph Lundgren og California-guvernøren beviser nok en gang at de ikke kan spille. Og takk og lov for undertekster, hvis ikke hadde det vært umulig å forstå Sylvester Stallones snøvling og Jet Lis bisarre tulleengelsk. Kun Jason Statham leverer ordentlig skuespill. Håper han tok seg skikkelig betalt.

DET SOM REDDER FILMEN fra katastrofen, er nettopp at den er så katastrofal. Dette er et herlig bilkræsj av en camp-film, en syv kvarter lang orgie i pubertal actionidioti. Der heltene skyter fra hoften og treffer banditter som ikke kunne åpnet en låvedør med bazooka. Der emosjonelle problemer løses best med en ny tatovering, og der man ikke trenger noen spesielt god grunn for å bruke eksplosiver, annet enn at det er fett å blåse ting til himmels. Og for noen eksplosjoner det blir av det. Dette er god underholdning, selv om det er blitt det av helt andre grunner enn det som antakelig var hensikten. Eller kanskje er det egentlig Stallone som ler sist. Kanskje han mente å lage historiens morsomste kalkunfilm. Kanskje det til og med var ment som en slags parodisk krone på actionfilmkarrieren hans. I så fall er dette en braksuksess.

Men det er fortsatt ikke noen spesielt god film.

LARS HOLGER URSIN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.

Publisert: