Å, Tilda Swinton, denne Thalias gudbenådede datter, denne skotske kameleonen som bekler hver eneste rolle som var hun født til å spille akkurat den .

Selvsagt måtte hun gi kropp og sjel til Eva.

Som udødelig vampyr har elegante Eva tilegnet seg århundrers kunnskap og utviklet en smak så forfinet at den grenser til snobberi. Av nødvendighet og dannelse har hun også tilpasset seg 2000-tallets modernitet. Man drikker ikke mennesker, man skaffer seg det nødtørftige blodet via en langer. Man nipper det i seg fra antikke vinglass. Eller lager ispinner av det. Lekent. Avkjølende.

Eva bor i livlige Tanger. At det var et av beatpoetenes foretrukne steder, er neppe tilfeldig. Langeren hennes er Christopher «Kit» Marlowe (John Hurt), i sin tid anklaget for blasfemi, Shakespeares forløper og en av flere som har skrevet om Doktor Faustus, legenavnet Adam — Evas livslange kjærlighet - benytter seg av når han kjøper blod, type 0, hos sin langer, dr. Watson (Jeffrey Wright).

Like lite tilfeldig er det at musikeren Adam (Tom Hiddleston) har slått seg ned i Detroit. En gang sentrum for verdens bilindustri; og for Motown, plateselskapet som skapte sin egen sound og trakk til seg legendariske, svarte musikere. Nå en spøkelsesby. En urban ørken. Konkurs, fraflyttet, farlig. Bebodd av mennesker Adam foraktfullt kaller zombier.

Vil man, kan man finne spor av så vel Jarmusch' tidligere filmer, som av regissøren selv. De svarte solbrillene fra «Stranger Than Paradise», som han gjerne avbildes i selv. Referansen til kunnskapen hans om sopp. De røde munnene fra «Mystery Train», nå farget av blod, ikke leppestift.

Livet etter midnatt, denne gangen nødvendig for to bohemske vampyrer som ikke tåler dagslys.

Men der Eva er den kule nattens dronning, er Adam mer hipstersk livstrett, og som outsidere - og sammen - får de et ikonisk skjær av sofistikerte rockere, paret med avhengighetens sårbarhet. I en tid da menneskekroppen er forgiftet, og blod kan være infisert, er dannede vampyrer en truet art. Uten tilgang på rene varer står de i fare for å måtte bryte med sin kultiverte livsstil.

Den trues også når Evas lettsindige søster Ava dukker opp i Mia Wasikowskas skikkelse, kledd i troskyldige 60/70-tallsklær, bedårende å se til, med et anstrøk pur ung Janis Joplin over seg, men også med en mørkere lød av avhengighet klebet ved seg.

Med dette bakteppet, og full av musikalske og litterære referanser, er «Only Lovers Left Alive» en mild, tilbakelent og innimellom vittig meditasjon over sivilisasjonens vekst og fall, med vekt på det siste.

Samtidig er filmen et portrett av livslang kjærlighet slik den arter seg for de udødelige. Som sådan formidler den en øm, klok overbærenhet, mildt flytende slik filmen også er.

Innvendingen er at Jarmusch ikke utnytter ideene fullt ut. Visuelt gjør han det, men på dialogsiden blir det mer navnedropping og påstander enn genuin tematisk utforskning.

Det gjør dette til en film jeg ikke øyeblikkelig faller i staver over. Men den har en tiltalende tone, det er en film jeg har lyst til å bli værende i og som i etterkant vokser til en film jeg har lyst til å se igjen. Også fordi Jarmusch overøser den med et fantastisk lydspor, levert blant annet av hans eget band Sqürl.