For mye dødtid

Litt for traust fra norske dødsmetallhelter.

  • Petter Lønningen

anmeld.jpg

NORSKE BAND fikk aldri dreisen på dødsmetall da sjangeren var på sitt største. Foruten Darkthrones «Souldside Journey» (1990) kan norsk dødsmetall oppsummeres med noen utgivelser av Cadaver, Old Funeral og Zyklon. De siste årene har band som Blood Red Throne og Purified in Blood reist kjerringa, men de viktigste norske bidragene til sjangeren er Obliterations utgivelser. Dette skyldes ikke at Obliteration på noen som helst måte driver med nybrottsarbeid; Kolbotn-bandet har til nå vært så konservative at selv sjefsgrinebiter Gylve Fenris Nagell vendte tommelen opp. Tredje album ut byr på mer av det samme: seig og til dels groovy death metal av den stygge sorten, men doom-partiene fra «Nekropsalms» (2009) er tonet godt ned til fordel for grim stemning. Dette harmonerer ikke helt med at bass og trommer ligger så langt fremme i miksen som de gjør, men om ikke annet låter det ganske unikt og brutalt.«Black Death Horizon» er hakket mer polert enn forgjengerne, men det låter fremdeles kledelig garasjeband av produksjonen. Håndverket er det ikke noe å si på: riffene har de rette synkopene; trommene veksler mellom hesblesende pønkkjør og lekre detaljer; soloene er akkurat så melodiøse som de kan være før de bryter med stemningen; vokalen låter like forstyrret som før; melodilinjene er akkurat annerledes nok til at det låter friskt. I den grad en såpass konservativ tilnærming til sjangeren kan låte frisk, selvfølgelig.

Alt i alt blir det likevel litt for mye dødtid: fengende og underholdende høydepunkter som «Sepulchral Rites» og «Goat Skull Crown» er i mindretall, noe som «bare» betyr et jevnt og gjennomført album.