Hva er du redd for?

KULTURDEBATT: Kunstnergruppen «Alltid Beredte Bergenskunstnere» arrangerte krigsteater på DNS for å diskutere Norges rolle i Nato-øvelsen Trident Juncture.

PÅ DNS: Alltid Beredte Bergenskunstnere inviterte til krigsteater på DNS i november. Raina Vlaskovska, Alltid Beredte Bergenskunstnere

Agnes Nedregård

22. november inviterte Alltid Beredte Bergenskunstnere til Krigsteateret Trident Juncture, et arrangement på Den Nationale Scene i Bergen.

Vi ønsket å tilby en arena for diskusjon om Nato-øvelsen Trident Juncture. Øvelsen kom tettest innpå oss her i Bergen når et av krigsskipene som deltok kolliderte rett utenfor kysten vår, men i kjerneområdene for øvelsen har soldater og tanks larmet frem og tilbake over skoleveien, skapt forsinkelser i trafikken og ellers påvirket folks hverdag.

Trident Juncture er den største militærøvelsen Nato har arrangert siden den kalde krigen. I forhold til sin politiske betydning og inngripen i våre dagligliv har øvelsen generert forbausende lite offentlig debatt.

Les også

Podkast: Korleis kunne eit krigsskip kollidere med ein 250 meter lang oljetankar?

Krigsteateret Trident Juncture benyttet kunstens rom som ramme for å stille noen grunnleggende spørsmål som danner bakteppet for Norges engasjement i Nato. Den Nationale Scene stilte Store Scene til rådighet, som for anledningen ble forvandlet til et slags folkets parlament.

Vi inviterte seks gjester med forskjellig bakgrunn og med ulike politiske ståsted. Både gjestene og publikum ble invitert opp på selve scenen, hvor stoler var plassert i sirkler med de inviterte gjestene på innerste rad.

Krigsteateret Trident Juncture startet med et spørsmål som ble stilt både til de inviterte deltakerne og til publikum:

Hva er trusselen for deg i dag? Hva er du redd for?

Til syvende og sist er mye av det vi foretar oss motivert av vår grunnleggende frykt – og våre grunnleggende lengsler. Både frykt og lengsler er følelser som bidrar til menneskehetens fundamentale evne til å overleve. Om følelsene er berettiget, kan de også hjelpe oss i våre moderne dagligliv.

Snakker vi om det samme? For å ta tak i dette skritt for skritt, foreslår vi å starte med en konfliktløsnings-prosedyre introdusert av de gamle grekerne, kalt stasis-teori. Stasis betyr et ståsted, et sted å stoppe opp, for å finne ut om vi faktisk snakker om samme sak.

Stasis-teori tar utgangspunkt i en diskusjon som kommer til et punkt hvor partene er uenig. Teorien forteller oss om fire stoppesteder for de uenige partene, hvor de ikke bør diskutere videre før de har blitt enige.

De fire stoppestedene kan forklares slik:

Ved det første stoppestedet undersøker vi om noe har skjedd. Har noen foretatt seg noe? Hvis vi blir enige om at noe har skjedd, kan vi gå videre. Om ingenting har skjedd, kan vi bare glemme alt sammen og fortsette med det vi holdt på med.

Om vi går videre til andre stoppested, må vi finne ut hva det var som skjedde. Var det for eksempel et dødsfall, et drap eller selvforsvar? Vi må bli enige om en definisjon eller en benevnelse for det som har skjedd. Uten dette vil det bli vanskelig å bli enige om hvordan vi kan felle en dom.

Les også

DNS og Carte Blanche kommer dårligst ut i ny rapport

Ved det tredje stoppestedet må vi finne ut om det som skjedde kan rettferdiggjøres, om den anklagede kan dømmes for sin handling eller ikke. Om handlingen var et tyveri, kunne vi for eksempel si at tyveriet var rettferdiggjort om det var en båt som ble stjålet for å redde noen som holdt på å drukne. Om vi derimot blir enige om at handlingen ikke kan rettferdiggjøres, går vi videre til siste punkt.

Vi har definert at noe har skjedd, vi er enige om hvordan vi vil definere det som har skjedd og om at det som har skjedd ikke kan rettferdiggjøres. Nå må vi avgjøre hvem som er rette myndighet til å dømme i saken. Dette er fjerde og siste stoppested. Om det handler om en stjålet penn i klasserommet, vil læreren forhåpentligvis kunne løse floken. Om det handler om et mord, vil rettsvesenet være rette myndighet.

Ifølge stasis-teorien er det viktig ikke å handle før man er kommet til enighet ved alle stoppestedene.

I våre hverdagsliv benytter vi ikke stasis-teorien nevneverdig mye, men den dag i dag danner den fremdeles grunnlaget for hvordan vi løser alvorlige konflikter i samfunnet.

Les også

Kulturlivet i Bergen innkasserer titalls millioner på gaver. Nå vil Arbeiderpartiet fjerne ordningen.

På Den Nationale Scene i november var spørsmålet om frykt et forsøk på å følge stasis-teorien, for å se i hvilken grad vi faktisk snakker om det samme når vi diskuterer Norges rolle i Nato-alliansen.

Det er «vår» Jens Stoltenberg som står ved roret i Nato nå. Når generalsekretæren snakker om hva Nato står for, minner det oss om ordene han ble kjent for som Norges statsminister i nestekjærlighets-talen i Oslo Domkirke etter 22. juli 2011.

Da sa han: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Vi husker hvordan våre hjerter svulmet, vi var stolt over at fredsdiplomati-kjempen Thorvald Stoltenbergs sønn var Norges statsminister og fulgte opp vårt lands tradisjon som fredsmegler med tro på våre grunnleggende verdier, dialog og brobygging. Vi gikk i rosetog og feiret vår evne til å reagere på vold med sivilisert humanitet, trygt forankret i vissheten om at fredelige midler er svaret på menneskehetens utfordringer.

I dag, som NATOs generalsekretær, sier Jens Stoltenberg: «Demokrati. Ytringsfrihet. Medias frihet. Et uavhengig rettsvesen. Beskyttelse for minoriteter. Dette er verdiene som forener oss. Dette er verdiene Nato har forsvart siden grunnleggelsen i 1949.» Deretter insisterer Stoltenberg på hvor viktig det er at alle landene i Nato-alliansen nå øker forsvarsbudsjettene sine.

Les også

Fedje VTS brøt egne regler for kommunikasjon like før ulykken

Om vi tenker at stasis-teori har noe for seg, kan vi bruke teorien til å spørre: Har noe skjedd som gjør at Norge burde være vertskap for den største NATO-øvelsen etter den kalde krigen? Om det er tilfelle, hvordan kan vi definere eller benevne det som har skjedd? Kan det rettferdiggjøres? Alt ettersom hvordan disse spørsmålene blir besvart, burde vi ta en beslutning om hvilken myndighet som er den best rustede til å avgjøre hva vi bør foreta oss. Er det Nato? Regjeringen? Forsvaret? Oss? Andre?

I forkant av Trident Juncture-øvelsen sa vår nåværende statsminister Erna Solberg: «Det er viktig at amerikanerne viser med handling den klare og tydelige forpliktelsen de har. Amerikanske soldater som øver i Norge, som er trent for norske forhold og som sørger for at vi har forhåndslagring i Norge, bidrar også til at vi har en troverdig støtte fra Nato om den dagen skulle komme at vi trenger det.» Hun la til at russerne har vist at de har mer mobile styrker og er bedre rustet enn for noen år tilbake. Norges svar er blant annet storkjøp av ubåter og kampfly.

Les også

Hva er kunstens egenverdi?

Hva er vi redde for? Til syvende og sist er mye av det vi foretar oss motivert av vår grunnleggende frykt – og våre grunnleggende lengsler.

For ja, vi er redde for mange ting.

Vi er redde for klimakrisen, for flom, stormer og naturkatastrofer.

Vi er redde for ikke at tiden ikke strekker til for samvær med og omsorg for dem vi er glade i, i våre stadig mer hektiske liv.

Vi er redde for den økende mangelen på stabile jobber i et arbeidsliv som krever mer og mer fleksibilitet og tilpasningsevne.

Vi er redde for den alarmerende eskaleringen av norske tenåringers psykologiske problemer.

Vi er redde for hva det gjør med våre samfunn når så mange blir jaget fra sine hjemland på grunn av krigshandlinger og påfølgende uholdbare livsvilkår.

Vi er redde for å miste den mest grunnleggende av våre friheter, at vi sammen er ansvarlige for å bestemme over vår egen fremtid, at kunstig intelligens vil ta over.

Vi er redde for mange ting.

De fleste av dem som var til stede ved Krigsteateret Trident Juncture mente at Natos øvelsesaktivitet i Norge var verdt et eget punkt på listen over bekymringer. Denne holdningen er nok ikke representativ for Norges befolkning. Men vi vet at både Natos ledende nasjon USA og deres uttrykte fiender er atommakter, og at vi ikke har noen garanti for at den skjøre tålmodighetsbalansen vil holde seg i fremtiden. Som innbyggere i dette landet som ligger så strategisk til, burde vi kunne håpe på klar informasjon og en åpen debatt.

I Krigsteateret Trident Juncture stilte vi ett spørsmål til: Hvilke konstruktive tiltak kan vi forestille oss for å håndtere truslene vi har behov for å verne oss mot?

Disse er store spørsmål, som selvsagt ikke vil bli tilfredsstillende besvart i løpet av en halvannen times diskusjon på Den Nationale Scene. I Krigsteateret Trident Juncture var vårt innspill å benytte kunstens rom som ramme for å stille noen grunnleggende spørsmål som danner bakteppet for Norges engasjement i Nato. Diskusjonen fortsetter, veien videre er opp til oss alle.