Gylne hits fra jorden

La oss ikke være så provinsielle. Kan ikke også romvesener få kose seg med litt Chuck Berry?

Publisert:

GULLPLATE: Akkurat nå befinner denne platen – med blant annet Louis Armstrong, japanske folketoner og Johann Sebastian Bach – seg i ytterkanten av vårt solsystem. NASA

HELT UTE: Akkurat nå befinner Chuck Berry seg i ytterkanten av vårt solsystem. AP Photo/Scanpix

Eirik Kydland

Akkurat nå er romsonden Voyager 1 i ferd med å forlate vårt solsystem. Farkosten ble skutt opp i Florida 5. september 1977 og har siden tilbakelagt ufattelige 18 milliarder kilometer. Dette er avstander og begivenheter det er vanskelig nok å begripe i seg selv, men enda mer svimlende skal det bli. Hør bare her:

På den over 700 kilo tunge Voyager-maskinen er det festet en forgylt grammofonplate av kobber. Den inneholder 90 minutter musikk, blant annet av Mozart, Chuck Berry, bulgarske folkesangere og et panpipeorkester fra Salomonøyene. Nå lurer du sikkert på hvem som skal høre på denne platen.

Et kyss mot himmelen

At musikken er et universelt språk som transcenderer alle landegrenser, er en vakker klisjé de fleste av oss kan relatere til. Men hvorfor skal vi være så provinsielle at vi begrenser denne rause musikkforståelsen til kun å gjelde vår lille klode? Kanskje finnes det annet intelligent, kunstinteressert liv der ute, og hva om vi kan kommunisere med hverandre ved hjelp av Bach?

Slik tenkte den amerikanske astronomen Carl Sagan og hans forskerteam, som sammen med den amerikanske romfartsetaten NASA besluttet å sende informasjon om jorden ut i rommet sammen med Voyager for 35 år siden. På en grammofonplate festet de blant annet hilsener på 55 ulike språk, lyden av et kyss, hvalsang, ulende vind, en tale fra daværende president Jimmy Carter og analoge bilder av Taj Mahal, dyreliv, menneskets anatomi og storslått natur.

Sjelen må med

I tillegg ville de legge ved noe som kunne reflektere menneskets åndelighet. Den amerikanske radiomannen Charles Osgood, kjent for en John Herwig Carlsen-aktig trang til å ytre seg i rim – formulerte det fint: «Please give them a song, to not put in music would surely be wrong. Without Bach or Mozart, the picture’s not whole. You’d give them our minds; would you leave out our souls?»

Et utvalg — bestående av blant annet Sagan, musikkvitere og en skribent tilknyttet magasinet Rolling Stone - ble så satt til å lage en samleplate. De ønsket at den skulle presentere et geografisk mangfold, speile klodens økonomiske ulikheter og at musikken på den skulle være «god». Det sier seg selv at det måtte bli krangling. En av bidragsyterne har i ettertid uttalt av det i realiteten ikke fantes kriterier for utvelgelsen, men at alle bare satt og forsvarte sine personlige favoritter.

Fryktet filspredning

Diskusjonen handlet imidlertid ikke bare om smak og estetikk. Blant annet lurte utvalget på om utenomjordiske vesener ville tro at menneskene kun har ett øre, fordi deler av musikken er innspilt i mono. De var også opptatt av at musikken ikke skulle formilde provoserende eller ekstreme ytringer. Da de plukket ut et spor med georgisk folkesang, «Tchakrulo», brukte de derfor lang tid på å tyde tittelen. «For alt vi visste kunne det være snakk en hyllest til groteske bjørnekamper», står det i boken «Murmurs of Earth», som forteller om prosessen bak Voyager-platen.

Blant Bach, Stravinskij og mexicanske mariachitoner ville Sagan også inkludere «Here Comes The Sun» med The Beatles. Bandet var positive, men plateselskapet nektet å gi fra seg rettighetene til sangen. Dermed ble Chuck Berrys «Johnny B. Goode» fra 1958 platens rockealibi. Noen måneder etter at Voyager 1 forlot jorden, kunne komiker Steve Martin tørrvittig presentere den første responsen fra romvesener som hadde hørt platen: «Send mer Chuck Berry!»

Planeter uten platespiller

Martins vits vil nok bli det nærmeste vi i vår levetid kommer et svar fra noen der ute. Til VG forteller den norske romfartseksperten Erik Tandberg at det vil ta minst 40.000 år før Voyager vil nærme seg planeter der det i teorien kan være liv. Og hva om noen finner platen — har de platespillere der ute?

Nei, da er det mer fruktbart å lete etter mening i Voyager-prosjektet på andre måter, for eksempel ved å se på handlingen som viktigere enn innholdet. Den bitre nostalgikeren kan kanskje betrakte platen og dens innhold som et bilde på en musikalsk gullalder vi for lengst har mistet av syne. Mens den fremadstormende avantgardisten kan tolke utsendelsen av platen som en frigjørende symbolhandling der den forpliktende musikkhistorien omsider er på trygg avstand – gode 18 milliarder kilometer unna. For å parafrasere science fiction-filmen «Alien»: «I verdensrommet kan ingen høre 'Tryllefløyten'».

Den fortrengte angst

Mest naturlig er det kanskje å forholde seg til Voyager-disken som en tidskapsel. Platen gir en selektiv fremstilling av menneskets natur og historie, som først og fremst forteller hvordan en liten gruppe amerikanske forskere oppfattet verden i 1977. Her finnes ingen bilder av krig eller konflikt, ei heller av forurensning, sykdom, sult eller død. Samtidig pipler melankoli, ensomhet og eksistensiell angst frem i verdensfremstillingen takket være musikken som følger med, som for eksempel den urtriste bluesen «Dark Was the Night» med Blind Willie Johnson.

Om man i dag setter seg ned og reflekterer over bildene, meldingene, lydene og musikken på Voyager-platen, vokser derfor fremmedfølelsen fort frem. Hva prøver disse folkene å fortelle meg? Skal dette forestille jorden jeg lever på? Det er noe som ikke stemmer. Mest av alt minner det hele om et fjernt, drømmeaktig budskap fra en fremmed galakse.

Hvilke låter ville du sendt ut i verdensrommet?

Gullplaten ligger i denne beholderen, inngravert med avspillingsinstruksjoner.

Publisert: