Heidundrende liv i Dalen

Bedre enn noensinne i Fyllingsdalen.

SUKSESS: Det meste fungerer som det skal i Fyllingsdalens oppsetning av «Hakkebakkeskogen», en verdig markering av hundreårsjubilanten Thorbjørn Egner. Elias Dahlen

Jan H. Landro

IKKE BARE HAR Fyllingsdalen Teater gjenoppstått; de produserer også bedre forestillinger enn noensinne. Egner-klassikeren om dyrene i Hakkebakkeskogen virker rett og slett fornyet. Ronnie M. Herdlevær (26), en av de unge veteranene fra teatret, har i sin friske og livfulle regi tilført forestillingen kvaliteter jeg ikke har sett før. Ikke nødvendigvis så iøynefallende alltid, selv om han også har tillatt seg noen freidige og overraskende innfall (som da Stabbursmusen og Morten Skogmus med et pang forelsker seg i hverandre til akkompagnement av en ikke ukjent Whitney Huston-låt), men morsomme grep og påfunn som frisker opp en gammel tekst — uten på noen måte å gå for langt eller øve vold mot Egners intensjon.

Og instruktøren er seg fullt bevisst hva han gjør, så til de grader at han et sted også legger inn en frekk metakommentar til det han lar skje på scenen. Han kvier seg heller ikke for å ty til de velkjente triksene med enkelt publikumsfrieri, men uten å overdrive. I det hele tatt har han tatt et helhetlig grep om oppsetningen, støttet opp av gode lydkulisser med interessante musikkvalg.

DET SVINGER av forestillingen, slik den fint veksler mellom velregisserte og -koreograferte masseopptrinn og mindre scener. Og scenografien er noe av det mest gjennomarbeidede og velfungerende jeg har sett på den altfor trange scenen. Nivået blant de medvirkende er gledelig høyt. Og selv de voksne aktørene, som har hatt en tendens til å overspille, demper her både overspill og det teatrale. Men som vanlig er det barna og de unge som behersker scenen, i enhver forstand. Regissøren selv fører an. I mimikk, bevegelser og stemmebruk skaper han en herlig Mikkel Rev, en skikkelse som stadig kaller på latteren og langt på vei bærer forestillingen med sitt fine og morsomme spill.

MEN HAN ER langt fra alene. En gedigen overraskelse er ti år gamle Marius Riisnæs, som med stor innlevelse, tydelig spilleglede og absolutt ingen sceneskrekk gjør den vesle Bakergutten til et sjarmtroll av de sjeldne. Han forveksler noen av ingrediensene under pepperkakebakingen og gjør ellers langt mer ut av denne skikkelsen enn vi vanligvis ser. Et lite funn, rett og slett.

Andreas Bjørkhaug gjør en god figur som Morten Skogmus; han lar seg verken skremme eller temme av den ikke altfor oppvakte Mikkel Rev, og viker ikke fra sitt humanistiske forsett om å skape fred og fordragelighet mellom alle dyrene i skogen. Lene Friksen Langballe gjør den egentlig makelig anlagte Klatremus med gitaren til en litt mer energisk figur enn ventet, uten at det blir plagsomt. Også andre medvirkende bidrar til et godt ensemblespill.

ELLERS SYNGES og musiseres det med overskudd og entusiasme i et ensemble med mange nye ansikter blant de aller yngste. Det er fin presisjon over spillet, alle kjenner tydeligvis sin plass og vet hva de skal gjøre. I sum blir det barneteater på svært godt amatørnivå.

Når så de gamle, dårlige stolene er byttet ut med brukte, men stadig behagelige og fullt brukbare stoler fra Troldsalen, er det bare godt nytt å melde fra teatret i Fyllingsdalen.