Hits for kjøpesenteret og ungdomsklubben

Gabrielle har en særegen stemme, men tidvis en noe slitsom stil.

Publisert Publisert

Gabrielle, her på et show på Festplassen i juli i fjor, er ute med nye plate. Vår anmelder triller terningen til 4. ARKIVFOTO: VEGARD VALDE (2012)

4 av 6 hjerter

Ambisjonentil Gabriellesynes å være den samme som på debutplaten «Mildt sagt»: Å gi deg dansbare, energiske popmelodier og la melodiene, alliert med enkelte ultracatchy tekstlinjer, klamre seg til hjernen din.

Denne gang er albumet produsert av Lars Kåre Hustoft og Thomas Eriksen. Det er ingen av låtene som griper så brutalt i deg som monsterhiten «Ring meg», men det er likevel ikke langt fra.

«Driter oppi» kred

«Farer lurer alle dager/samme hva jeg svarer. Kall meg hva du vil/men jeg er ikke redd deg. Driter oppi alt som du kaller for kred/men jeg kan ikke være mester uten flere krefter» synger Gabrielle på «Regn fra klar himmel».

Les også

- Jeg er så vidt begynt på det jeg vil utrette

Les også

- E' dokkar klar? Jaaaa!

Det er tydelig at Gabrielle har forstått at sjangeren hun opererer innenfor ikke er stedet der kreden og anerkjennelsen ligger, og det er jo i grunn befriende at hunikke er opptatt avdet. Gabrielle bryr seg altså ikke om kredibiliteten, hun selger plater og hun spilles på radio, og hun fortsetter her å lage låter for kommersielle radiokanaler, ungdomsrom og kjøpesentre.

«Hvis du var en sang, skulle jeg skrive deg og synge på deg natten lang» synger hun på tittellåten «Nattergal», en pumpende, trance-aktig låt med snodige, dempede snakkepartier. Det er nesten bra, men det er likevel noe som mangler på tekstsiden, som er preget av merkelige rim på rim og ufullstendige vendinger.

Vokal-drama

Singelen «Sitter her» utmerker seg positivt på tekstsiden, der hendelsene er mer antydende og teksten mer helstøpt.

Gabrielles absolutt sterkeste hånd er stemmen, den er helt sentral og umulig å ikke legge merke til. Hun synger meddrama i vokalen, og det gjør at man blir sittende og høre etter hva hun prøver å fortelle. Det er en merkelig ambivalens i disse ungdommelige danselåtene — det høres ut som noe er på spill, og at hun virkelig mener det hun synger.

Tungt og lett på samme tid. Det er fortsatt kjærlighetsspillet som står sentralt på platen - som på debuten «Mildt sagt», der forholdet mellom lengsel og glemsel og rus står sentralt.

Med vin

Platens sterkeste låt er «Medvin (med vin)», der tempoet tas ned et hakk, flere nyanser av stemmen til Gabrielle kommer frem og det kjennes mindre hektisk.

Men Gabrielle lager altså ikke grublemusikk som skal analyseres og drøftes, og det er ok. Hun vil ha umiddelbar, rask gjenkjennelse i en typisk kjærlighetsrelasjon og føling i foten i den noe uforutsigbare sjangeren «klubbmusikk på bergensk».

Samtidig blir jeg også sittende og håpe på at jeg en gang skal kunne høre stemmen til Gabrielle i en annen sjanger og i en annen konstellasjon, utenfor disse programmerte hitsene.

Jeg kommer ikke til å sette på platen på fest eller kose meg med den hjemme, men jeg er overbevist om at den 14 år gamle versjonen av meg, på disco i Drammenshallen en fredag kveld med innleid røykmaskin og en DJ på 18 år, hadde elsket det.

Publisert