Kampen om Oasis

Liam og Noel Gallagher sluttet aldri å slåss om Oasis. Den nye dokumentaren «Supersonic» har skapt rene Oasis-slagsmålet også i Bergen.

KATT OG HUND: Brødrene Noel og Liam Gallagher er kjent for å praktisere en litt alternativ form for søskenkjærlighet. I den nye dokumentarfilmen «Supersonic» beskriver Noel dem som katt og hund. Noel er katten, Liam er hunden. Forholdet dem imellom - deres evige krangler og slagsmål - er på mange måter kjernen i den relativt vellykkede dokumentarfilmen. Jill Furmanovsky

4 av 6 hjerter

Oasis kom aldri til Bergen, i hvert fall ikke før nå. Og i forbindelse med premieren på dokumentarfilmen «Supersonic», har britpop-dyret i Bergen virkelig våknet igjen. Bergen har nemlig ikke bare ett, men to Oasis-coverband. Begge skal spille i byen i forbindelse med «Supersonic»-premieren, noe som har forårsaket litt drama. Britiske tabloider hadde sikkert snakket om en «Oasis-krig».

Les også

Les også: Indielegender til Bergen

Oasis-bandet Some Might Say har nemlig beskyldt det andre Oasis-bandet, Oasen, for å stjele ideen deres. Oasen på sin side omtaler seg som «byens flotteste Oasis-orkester», noe som muligens ikke har dempet gemyttene. Oasen har også lagt seg ut med noen som er langt mektigere, nemlig et visst kjøpesenter i Fyllingsdalen med samme navn. Bandet brukte først et bilde av et Oasen-skilt som logo, noe som fikk senterledelsen til å reagere.

Oasen har nå byttet logo (bandet, altså).

Slik går dagene i Oasisband-bransjen i Bergen. Og slik holder folk på i britpop-byen Bergen. «Oasis-krigen» passer bra inn i fortellingen om Bergen som et villig offer for britisk kulturimperialisme, en fortelling som dukker opp med jevne mellomrom. For eksempel i sommer, da Morrissey spilte i Grieghallen, og man i Dagsavisen kunne lese at Bergen var «Norges Manchester».

Og det er selvsagt Manchester vi skal til nå. Det er den gamle industribyen i Nord-England det dreier seg om i dokumentarfilmen «Supersonic», som har kinopremiere fredag. «Supersonic» følger Gallagher-brødrene og resten av Oasis i tre intense år fra 1993 til 1996. Fra da de drev og øvde i en kjeller under klubben Boardwalk i Manchester, til de spilte foran 250.000 mennesker i Knebworth i Hertfordshire sør i England.

Les også

Les også: Kygo spiller på lag med alkoholgigant

I løpet av disse intense årene ble de Storbritannias desidert største band. De hadde globale hits som «Wonderwall» og «Don’t Look Back In Anger», og de fikk utallige menn (og noen kvinner) til å gå ut av frisørsalonger med både vellykkede og mislykkede britpop-frisyrer. Arbeiderklassegjengen fra Manchester har attpåtil fått litt av æren for at Tony Blair og Labour i 1997 vant sitt første britiske valg på over 20 år.

Det er imidlertid befriende at verken Blair eller Blur dukker opp i «Supersonic». Filmen fokuserer på Oasis’ historie, ikke alt rundt. Ikke britpop-krigen mellom Blur og Oasis, som vi har hørt om mange ganger før, blant annet i dokumentarfilmen «Live Forever». Den styrer også unna nittitallsbegrepet «cool Britannia», og betraktninger om samrøre mellom politikk og popmusikk, noe som blant annet er tema i boken «The Last Party. Britpop, Blair and The Demise of English Rock».

Nettopp ved å fokusere utelukkende på Oasis, klarer «Supersonic» tidvis å få frem unike øyeblikk. Og det er definitivt forholdet mellom Liam og Noel Gallagher som er filmens kjerne. Det er konfliktene dem imellom som driver filmen fremover. «Supersonic» klarer tidvis å trenge forbi Gallagher-brødrenes breiale og kule ytre, og trykker der det gjør vondt. Spesielt da vi får høre om forholdet mellom de to brødrene og faren Paul Gallagher.

I NORGE: Her spiller Oasis en av sine norgeskonserter, i Oslo Spektrum i 1997. De kom aldri til Bergen, men det er kanskje ikke for sent? Nordli, Katrine

En annen styrke ved «Supersonic» er at regissør Mat Whitecross kun bruker «snakkende hoder» når han må. Vi slipper unna musikkjournalister som skal fortelle oss hva Oasis betydde for engelsk ungdomskultur på 90-tallet, et typisk grep i en banddokumentar av denne typen. Det trengs da heller ikke; bildene forteller alt vi trenger å vite.

Enkelte har kritisert «Supersonic» for at den ikke har med hendelser etter 1996. At vi ikke får se bandets nedtur, bandets oppsplitting. Både Noel og Liam Gallagher har vært med å produsere filmen, og en kan lett mistenke at fokus på bandets gullalder har vært en betingelse for å lage den.

Men tegnene er overalt. Og så å si hver eneste scene i filmen gjør det åpenbart at dette ikke kunne vare. At Oasis kom til å gå til helvete til slutt.

For det gjorde det selvsagt. Både Oasis og britpopen. Jeg fikk selv med meg britpopens siste krampetrekninger på et jorde utenfor London sommeren 1997. Blur og alt som kunne gå og krype av engelske gitarband spilte. Ja, alle utenom Oasis da. De var store for den slags.

Les også

Les også: «Skam»-Eva danser i Bergen

Parodisk nok hadde festivalen imidlertid hanket inn et Oasis-coverband: No Way Sis. Så langt hadde Oasis-galskapen altså gått. Det hele var i ferd å bli en parodi, og til og med en tenåring fra Bergen skjønte at britpopens storhetstid var over.

Så da er det store spørsmålet: Hvem kommer til å vinne «Oasis-krigen» i Bergen? Some Might Say eller Oasen? Det er ikke godt å si, men de to bandene er sikkert enige om at britpopen har våknet til live igjen mellom de syv fjell.

Eller kanskje Bergen var byen der britpopen aldri døde.

«Supersonic» vises på Bergen Kino nå.

Oasis-bandet Some Might Say spiller på Finnegans på fredag.

Oasis-bandet Oasen spiller på Victoria Café og Pub på lørdag.