Studenter imponerer i Jon Fosses første stykke

«Nokon» bør gå og se studentkompaniet Immaturus’ oppføring av det verdenskjente dramaet.

Publisert Publisert

STERKE PRESTASJONER: Ingeborg Meyer Lysne får knallros av BTs anmelder. Hun er «oppsiktsvekkende til stede, med ulike nyanser og detaljer i kroppsspråket», mener anmelderen. Foto: Ørjan Deisz

  • Charlotte Myrbråten
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
5 av 6 hjerter

Jon Fosses første skuespill fra 1996 handler blant annet om fraværet av kommunikasjon. Og at det kanskje ikke er så viktig hva du sier, men måten du sier det på. Som i dette utdraget fra teksten:

Ho: – Eg kjenner vel på meg at nokon kjem til å komme.

Han: – Nei, vi er åleine, vi kjenner ingen. Det er berre dette huset. Og så havet.

Ho: – Det er jo alt nokon som er her. Ja, nokon er her. Nokon kjem til å komme. Eg veit at nokon kjem til å komme.

SISTE FINPUSS: Dette bildet er fra generalprøven fredag. Foto: Ørjan Deisz

Dette er disse verdenskjente linjene handlingen stykket kretser om, som gjentas og gjentas.

Det handler om nettopp «Ho» og «Han» som har reist til en øde og ikke navngitt plass for å være sammen alene. De begynner optimistisk utenfor dette gamle, fine huset.

Endelig skal de være alene. Men man merker fort at noe ikke er som det skal være. Hvorfor klarer de aldri å begynne livet, hvorfor snakker de bare om at snart skal de begynne?

Les også

Nokon kjem til å tolke

Teksten gir aldri klare svar på hvorfor eller hvem de vil vekk fra. Men at de er i et forhold med riper i lakken, vitner kommunikasjonen raskt om. Plutselig nevnes en annen «Ho».

Idyllen blir igjen raskt brutt da eneste nabo og tidligere huseier, «Mannen», dukker opp uanmeldt og setter fyr på gamle, vonde følelser hos «Han».

De to skuespillerne, Tor Solesvik Oppedal og Ingeborg Meyer Lysne som «Han» og «Ho», dukker innledningsvis opp i et vindu på galleriet i Tivoli.

De forteller at de gleder seg. Deretter går de ned på et nakent scenegulv. De har beige, nøytrale farger på seg.

Da denne naboen, spilt av Johan Gonzalez, dukker opp, kommer han i helt rødt – som faren selv. Han har komisk teft og bringer humor inn i Fosses tekst som jovial og nysgjerrig nabo. Men samtidig også som en nifs nabo.

For selv om det ikke skjer stort, er det likevel en dirrende nerve som skuespillerne klarer å bevare.

Tiden står liksom stille i dette gamle huset, sammen alene, men hele tiden avbrytes de og ødelegger for seg selv.

Les også

Faren ved å leve i eit lettkrenka samfunn

De tre skuespillerne imponerer. Men spesielt Lysne er oppsiktsvekkende til stede, med ulike nyanser og detaljer i kroppsspråket.

Hun virker allvitende og kontrollert. Hun klarer med få ansiktsuttrykk å snu hele stemningen i de enkelte scenene.

Da de kommer inn i selve huset, har scenografene valgt både virkningsfulle og stilige rene løsninger.

Alt er hvitt, det henger noen tomme rammer der. Og ved hjelp av dem, kan de drømme seg tilbake til livet som en gang var i huset.

Det er godt jobbet å klare å bevare den spente stemningen i Fosses tekst, der utenforskap og det å være innenfor, trygghet og fare, hele veien er to sider av samme sak.

Publisert

Les videre

  1. Dette kan bli Bergens neste kulturhus

  2. Så mange komponister må det til for å lage en Alan Walker-hit

  3. Kunstlokalet har vært stengt for bergenserne i 40 år. Nå åpnes det.

  4. Kjegleklubbens sigarduft har hjemsøkt Hordaland Teater

  1. Teateranmeldelse
  2. Drama
  3. Jon Fosse
  4. Kommunikasjon
  5. Anmeldelse