BT beklager: Dette er de 27 tilfellene av avskrift

Les også

Les BTs beklagelse her.

  • «Linda Boström Knausgård skriver godt om familiens katastrofe» (2017)

Anmeldelse av Linda Boström Knausgård

Bergens Tidende: «Faren, som var psykisk syk, skapte mye uro i redet mens han levde. Han kunne synge gjennom en hel natt og tvang datteren til å høre på.»

Dagsavisen: «Men før det lenge alvorlig psykisk syk, en mann som skapte mye angst og uro rundt seg. Som kunne synge gjennom en hel natt, og tvang barnet Ellen til å høre på.»

  • ««Historier om trøst» har de beste sexscenene BTs anmelder har lest på årevis» (2017)

Anmeldelse av Ida Hegazi Høyer

Bergens Tidende: «Fortellingene ligner hverandre også i at alle møtene - kvinnen som ser en mann på et utested i Lisboa, kvinnen som treffer blikket til en annen kvinne på et klesinnsamlingssenter i Berlin, og kvinnen som den første kvelden i Brussel med ett har en mann på barkrakken ved siden av seg - nokså kjapt blir intime.»

«Felles for karakterene er at de leter etter noe eller noen, men helst på en viss avstand. og helst med ønske om å forbli i det uvisse. Likevel opplever de, på ulikt vis, at det fremmede kan bli nært, kan gi trøst, at det kan bli til noe en ikke ønsker å forlate eller miste. Som når karakteren i den siste teksten har lekt med at hun er prostituert, han narko­langer, og likevel kjenner sorg når han faktisk til slutt betaler for intimiteten de har hatt sammen.»

Morgenbladet: «Ei kvinne ser ein mann på ein utestad i Lisboa ein sein kveld. Ei kvinne frå nord møter ei kvinne frå sør i Berlin der de begge arbeider med å sortere innsamla tøy for hjelpetrengande. Ei kvinne på eit kortare jobbopphald i Brussel møter ein mann på ein bar.»

«Hovudpersonane leiter etter noko eller nokon, men helst på armlengds avstand, og helst med ønske om å forbli i det opne eller uvisse. Likevel opplever dei i ulik grad at det framande kan bli nært, kan gi trøyst, at det kan bli noko ein plutseleg ikkje ønskjer å forlate eller miste. Som når kvinna i den siste historia har leika med at ho er prostituert, han narkolangar, og likevel kjenner sorg når han faktisk til slutt betaler for intimiteten dei har hatt saman.»

  • «Kvinneskikkelsene står sterkest i Lars Saabye Christensens nye roman» (2017)

Anmeldelse av Lars Saabye Christensen

Bergens Tidende: «Flere før meg har pekt på at kvinneskikkelsene står sterkest i denne boken. Romanen kan lett leses som hyllest til generasjonens kvinner og deres bidrag til fellesskapet. Til dem som strikker strømper og arrangerer basar for Røde Kors, samtidig som de holder hus og hjem og familie i orden, og bare tidvis rammes av tanken «jeg har aldri fri». Han kjenner jo knapt sin egen kone, tenker han. Men å uttale disse tankene? Nei, det faller ham ikke inn. Han vil heller la konen tro at han har et sidesprang enn å fortelle henne at han er syk. «Vemod er verdig. Vemod krever disiplin. Vemod er den langsomste av alle følelser», heter det et sted. Flere av karakterene er dermed alene om sine følelser og i sin eksistensielle ensomhet.»

«Barnekullene er store, det sivile samfunn stables på beina og «mangelvarer er det butikkene fremdeles har mest av».»

«Det er spesielt én gate Christensen vender tilbake til, hans egen mors barndomshjem i Kirkeveien 127. Leiligheten har tidligere befolket familien i «Halvbroren». Denne gang er det en ny familie som flytter inn, nemlig Ewald og Maj Kristoffersen og deres fem år gamle sønn, Jesper. Ewald arbeider som teknisk tegner for et reklamefirma. Melankolikeren tar alltid et glass eller tre på Bristol før han vender hjem til Kirkeveien. Og det er noe med sønnen Jesper, som med alle Christensens unge gutter, han er vanskelig, taus, søvnløs og nervøs.»

Dagsavisen: Romanen kan lett leses som et kjærlighetsbrev til generasjonens kvinner, og deres bidrag til fellesskapet. Til de som strikker strømper og arrangerer basar for Røde Kors, samtidig som de holder hus og hjem og familie i orden, og kun sjelden overkvinnes av den brutale tanken «jeg har aldri fri». Han kjenner jo knapt sin egen kone, tenker han. Men å uttale disse tankene? Nei, det faller ham ikke inn. Han vil heller la kona tro at han har et sidesprang enn å fortelle henne at han er syk. «Vemod er verdig. Vemod krever disiplin. Vemod er den langsomste av alle følelser», heter det ett sted. Og «er ikke forlegenhet et av våre sanneste ansikter?»

«Byens spor» handler om årene umiddelbart etter krigen, da barnekullene er store, «mangelvarer er det butikkene fremdeles har mest av», og det sivile samfunn stables på beina.

Dagbladet: Det er spesielt ett område han stadig vender tilbake, nemlig Fagerborg, og morens barndomshjem i en leilighet i Kirkeveien127. Leiligheten har gjennom årene huset mange av forfatterens romanskikkelser, blant annet familien i «Halvbroren». Nå lar han en ny familie flytte inn. Der er Ewald og Maj Kristoffersen, og deres fem år gamle sønn Jesper. Den lettsindige melankolikeren Ewald Kristoffersen er teknisk tegner for reklamefirmaet Dek-Rek. Han tar alltid en tur innom Bristol før han skal hjem. Da gruer han seg. Sønnen Jesper er vanskelig; søvnløs, nervøs, vrien og taus.

  • «Har barnet fått valium i kveldsgrøten?» (2017)

Anmeldelse av Roy Jaobsen

Bergens Tidende: I forrige bok forelsket hovedpersonen Ingrid seg i en sovjetisk krigsfange som ble skylt i land på Barrøy etter bombingen av fangeskipet MS Rigel. I årets roman bestemmer hun seg for å oppspore Alexander.

Aftenposten: Hovedpersonen Ingrid Barrøy forelsker seg da i en russisk krigsfange som søker tilflukt på Barrøy, men som må reise videre av sikkerhetsmessige grunner. I årets bok bestemmer Ingrid seg for å oppspore Alexander.

  • «BTs bokanmelder gir deg syv reisetips hvis du vil tråkke i forfatternes fotspor» (2017)

Artikkel

Bergens Tidende: Rankin bruker samfunnsutviklingen i Skottland som bakteppe i bøkene: Kampen om mer skotsk uavhengighet fra Storbritannia og opprettelse av eget parlament, finanskrise og bankkrise, organisert kriminalitet og trafficking.

Aftenposten: Rankin brukte samfunnsutviklingen i Skottland som bakteppe i bøkene: Kampen om mer skotsk uavhengighet fra Storbritannia og opprettelse av eget parlament, finanskrise og bankkrise, organisert kriminalitet og trafficking.

  • «På tavernaen med Tove Nilsen» (2017)

Anmeldelse av Tove Nilsen

Bergens Tidende: «Som helhet er reisedagboken litt for enkel, konfliktsky og overflatisk til at dette blir en roman som skaper friksjon hos leseren.»

Dagbladet: «Som helhet er boka litt for enkel, overflatisk og konfliktsky til at jeg helt kjøper sjangerbetegnelsen roman.»

  • «Ferrantes utroskapshistorie vipper over i det parodiske» (2017)

Anmeldelse av Elena Ferrante

Bergens Tidende: «Redet er ikke lenger gjenkjennelig, de blir invadert av maur, Olga får pansret døren, og er til slutt innelåst. Både hunden og sønnen blir syke, som for å gjøre krisen maksimal.»

«Her er kaos og galskap med et dagligliv som ikke lenger fungerer, dørlåser som ikke fungerer, og barnesykdom som ikke lar seg kontrollere. Hennes identitet er konstruert rundt det å bli elsket og begjært, og når dette fundamentet er borte, blir hun også en nærmest «umoderlig» mor som er utilregnelig og i oppløsning og ute av stand til å være en ansvarlig omsorgsgiver.»

Dagbladet: «Leiligheten er ikke lenger til å kjenne igjen, den invaderes av maur, hun får installert en pansret dør og blir etterhvert innelåst. Hunden blir syk, sønnen blir syk, og selv er hun nærmest psykotisk.»

Stavanger Aftenblad: «Dette kommer til syne i trivialitetene, i de dagligdagse detaljene som ikke lenger lar seg utføre, i dørlåser som ikke fungerer, regninger som ikke betales, barnesykdom som ikke lar seg kontrollere. Konvensjonene forsvinner, og den ikke-moderlige kvinnen tar over: en utilregnelig, oppløst skikkelse uten omsorg som nærer avsky for barna sine.»

  • «»Western desert» er som en skarpt blandet drink» (2017)

Anmeldelse av Rønnaug Kleiva

Bergens Tidende: «Jeg tenker på den beint frem narsisstiske mannsskikkelsen i novellen «Livets framhald» som slår kona, men ender opp med å ringe kollegaen for å påstå at det er ektefellen som er voldsutøveren.»

«Dagbladet-kritikeren Øystein Rottem har beskrevet en tidligere novellesamling som «tekster servert on the rocks, i glass fylt til randen med is, og med en dash rein sprit nederst i glasset».»

«Døden og midtlivskriser er et tydelig tema.»

Morgenbladet: «Jeg tenker på den beint frem narsisstiske mannsskikkelsen i novellen «Livets framhald» som slår kona, men ender opp med å ringe kollegaen for å påstå at det er ektefellen som er voldsutøveren.»

«Da prosasamlingen Fangeteneste utkom i 2001, kalte salige Øystein Rottem fortellerstemmen en «isdronning», og mente Kleivas tekster var «servert on the rocks, i glass fylt til randen med is, og med en dash rein sprit nederst i glasset».»

«Menn i midtlivskrise er ett gjennomgangstema i Western Desert, døden et annet.»

  • «Kan vi egentlig skjønne våre foreldre fullt ut?» (2017)

Anmeldelse av Richard Ford

Bergens Tidende: «Parker og Edna møter hverandre i Hot Springs i Arkansas i 1927. Hun er 17 år og han er 24 år. Han er en røslig, blond kar, hun liten, mørk og intens. Parker jobber som omreisende selger og paret lever et liv på veien i seksten år, spiser på restauranter og bor på hotell. De har avfunnet seg med barnløsheten da Edna plutselig blir gravid, og sønnen Richard etter hvert melder sin ankomst. Da er Edna 34 og Parker i 40-årene. Det er en stor overraskelse for dem begge og livsstilen endrer seg.»

Kvinner og Klær: «Edna og Parker treffer hverandre i Hot Springs, Arkansas i 1927, da hun er 17 og han 24 år. Han er en røslig, blond kar, hun liten, mørk og intens. Parker jobber som selger, og de lever et liv på veien, spiser på restauranter og bor på hotell. De har avfunnet seg med barnløsheten da Richard plutselig melder sin ankomst. Da er Edna 34 og Parker i 40-årene. Det ble en stor overraskelse for dem begge, og livsstilen endrer seg.»

  • «Tarjei Vesaas som realityshow» (2017)

Anmeldelse av Øyvind Vågnes

Bergens Tidende: «I​ ​del​ ​to​ ​av​ ​boken​ ​får​ ​vi​ ​nemlig​ ​Jons​ ​personlige​ ​fortelling.​ ​Denne​ ​delen​ ​går​ ​også​ ​dypere inn​ ​i​ ​Vesaas’​ ​litteratur.​ ​Det​ ​viser​ ​seg​ ​at​ ​bestefaren​ ​til​ ​Jon​ ​var​ ​alkoholiker,​ ​og​ ​at​ ​hans egen​ ​far​ ​ikke​ ​har​ ​villet​ ​snakke​ ​om​ ​farfaren.​ ​Gjennom​ ​å​ ​finne​ ​bestefarens​ ​eget​ ​bibliotek med​ ​Vesaas-lektyre,​ ​kommer​ ​Jon​ ​på​ ​sporet​ ​av​ ​sin​ ​egen​ ​families​ ​fortelling.»

Klassekampen: ​«Farfar ​til​ ​Jon​ ​var​ ​alkoholikar,​ ​og​ ​far​ ​hans​ ​har​ ​ikkje​ ​vilja​ ​snakke​ ​om​ ​farfaren.​ ​Men​ ​i Vesaas-bøkene​ ​som​ ​Jon​ ​har​ ​arva​ ​etter​ ​farfaren,​ ​har​ ​Jon​ ​funne​ ​teikn​ ​etter​ ​ein​ ​ihuga Vesaas-lesar​ ​–​ ​ein​ ​som​ ​har​ ​lese​ ​bøkene​ ​hans​ ​med​ ​eld​ ​i​ ​hugen​ ​og​ ​brann​ ​i​ ​bringa.»

  • «Rått og nydelig fra avdød kultforfatter» (2016)

Anmeldelse av Lucia Berlin

Bergens Tidende: «Flere av novellene tema¬tisere former for avhengighet, enten det gjelder alkohol eller narkotika. Ensomhet er en gjennomgående tematikk. For eksempel den eldre kvinnen som bor alene og tenker over hva hun kunne gjort annerledes, eller den lille piken som sliter med å bli akseptert av de andre elevene fordi hun må bære jernkorsett på grunn av ryggproblemer.»

Dagsavisen: «Flere av novellene kretser rundt ulike former for avhengighet, enten det gjelder alkohol eller narkotika. Ensomhet er en underliggende tematikk. For eksempel den eldre kvinnen som bor alene og grubler over hva hun kunne gjort annerledes, eller den lille piken som sliter med å bli akseptert av de andre elevene fordi hun må bære jernkorsett på grunn av ryggproblemer.»

  • «Ømme kyss og brutale drap» (2016)

Anmeldelse av Ngugi wa Thiong'o

Bergens Tidende: «I handlingen er vi på begynnel­sen av 1960-tallet, i de voldelige årene hvor Kenya ble frigjort kolonimakten England. Mau Mau-bevegelsen har gjennom 1950-tallet kjempet mot styresmaktene med alle midler. Menn som mistenkes for å være en del av bevegelsen, kastes i konsentrasjonsleire, der de risikerer å bli værende i mange år.»

«Gjennom forfatterskapet har han vært en forkjemper for dialektene, de afrikanske som andre. Forfatteren har uttalt at det er en katastrofe at alle afrikanske forfattere skriver på engelsk og lar egne språk forsvinne i hukommelsestap.»

NRK: «Vi er på begynnelsen av 1960-tallet, i de blodige årene da Kenya fikk sin frihet fra kolonimakten England. Mau Mau-bevegelsen har gjennom 1950-tallet kjempet mot styresmaktene med alle midler. Menn som mistenkes for å være en del av bevegelsen, kastes i konsentrasjonsleire, der de bli værende i mange år.»

Vårt Land: «Ngugi wa Thiong'o - som siden 1982 har levd i sitt mer eller mindre frivillige eksil i USA - er en forkjemper for dialektene, de afrikanske som andre. Det er en katastrofe, mener han, at alle afrikanske forfattere skriver på engelsk og lar hjemmespråkene forsvinne i hukommelsestap.»

  • «Overfylt tallerken» (2016)

Anmeldelse av Ane Nydal

Bergens Tidende: «Den amerikanske kritikeren James Wood har sammen­lignet litteratur med matkunst. Om man på en restaurant får en diger tallerken med bitte litt mat, føles det bortkastet, jålete. Eller omvendt, om en liten tallerken er breddfull, føles det klønete, usofistikert, billig.»

Dagsavisen: «Om du på en restaurant får en diger tallerken med bittelitt mat, føles det bortkastet, jålete. Eller omvendt, om en liten tallerken er breddfull, føles det klønete, usofistikert, billig.»

  • «Han måtte kaste 300.000 bøker» (2016)

Artikkel

Bergens Tidende: «At norske bøker har fått et kortere liv enn før, skyldes dels den fem år gamle offentlige bokavtalen, som har redusert den perioden nye bøker må ha en fast pris. Det fører til at de dumpes og destrueres raskere.»

Aftenposten: «At norske bøker har fått et kortere liv skyldes dels den fem år gamle offentlige bokavtalen som har redusert den tid nye bøker må ha en fast pris. Det fører til at de dumpes og destrueres raskere.»

  • «Ellevill fantasi, null dialoger» (2016)

Anmeldelse av Arto Pasilinna

Bergens Tidende: «En dramatisk episode i et ellers temmelig trøstesløst og ensformig finsk liv utløser et oppbrudd, som igjen utløser en uoversiktlig rekke av forskrudde hendelser; noe blir til det bedre og ingenting blir som før.»

Dagbladet: «En dramatisk episode i et ellers temmelig trøstesløst og ensformig finsk liv utløser et oppbrudd som igjen utløser en uoversiktlig rekke av forskrudde hendelser; noe blir til det bedre og ingenting blir som før.»

  • «Når det store mislykkes, og det lille blir stort» (2015)

Anmeldelse av Margaret Atwood

Bergens Tidende: «Handlingen i trilogien er lagt til en fremtid som ligner foruroligende mye på vår verden i dag. Atwood skildrer tilværelsen etter at en massiv pandemi har herjet jordkloden. Globale selskaper har overtatt statsmakten på det nordamerikanske kontinentet. Klimaet er forandret, planeten overbefolket og langt flere dyrearter enn i dag er utryddet. Avansert genteknologi og diverse arbeidsuhell i laboratoriene har til gjengjeld gitt en rekke nye dyre- og plantearter, som sauer med menneskehår og selvlysende blomster.»

Aftenposten: «Handlingen i trilogien er lagt til en fremtid som ligner foruroligende mye på vår verden i dag. Multinasjonale selskaper har overtatt statsmakten på det nordamerikanske kontinentet. Klimaet er forandret, planeten overbefolket og langt flere dyrearter enn i dag er utryddet. Avansert genteknologi og forskjellige arbeidsuhell i laboratoriene har til gjengjeld gitt en rekke nye dyre— og plantearter, som sauer med menneskehår og selvlysende blomster.»

  • «Sentimental selvbiografi» (2015)

Anmeldelse av Linn Ulmann

Bergens Tidende: «Men det som skulle være springbrettet for en bok om å bli gammel, er redusert til noen sprakete, knitrete opptak. Og faren ble rammet av alderdom og sykdom før prosjektet kunne bli sluttført.»

Aftenposten: «Det som skulle være utgangspunktet for en bok om å bli gammel, er redusert til noen sprakete, knitrete opptak – «som om jeg hadde tent et bål og plassert oss mellom flammene». Og hovedpersonen ble innhentet av alderdommen før prosjektet rakk å bli avsluttet.»

  • «For mange ulyder fra dårens trompet» (2015)

Anmeldelse av Einar Økland

Bergens Tidende: «Noe av det mest fascinerende med Øklands diktekunst er hans evne til å forfølge en tilsynelatende triviell strøtanke, en visuell sansning eller en følelse gjennom et tilforlatelig assosiasjonsforløp og frem til en slags konkluderende erkjennelse som med ett slag forvandler både teksten og leseropplevelsen.»

«Dette, sammen med flere svake og ubearbeidede tekster, forsterker inntrykket av klipp-og-lim. En strammere redigering ville gitt denne samlingen et bedre helhetsinntrykk.»

VG: «Noe av det mest fascinerende med Øklands diktekunst er hans unike evne til å forfølge en tilsynelatende triviell strøtanke, en visuell sansning eller en følelse gjennom et tilforlatelig assosiasjonsforløp og fram til en slags konkluderende erkjennelse som med ett slag forvandler både teksten og leseropplevelsen.»

«Dette, sammen med flere svake og ubearbeidede tekster, og fire-fem mislykkede Petrarca-sonetter, forsterker inntrykket av klipp-og-lim. En strammere redigering ville gitt denne samlingen et mye bedre helhetsinntrykk.»

«Lett knuselig» (2015)

Anmeldelse av Judith Hermann

Bergens Tidende: «Hovedpersonene i Hermanns syv noveller er kvinner i trettiårene på reise til Venezia, Reykjavík, Tromsø, Karlsbad, Nevada-ørkenen eller Praha, på vei inn og ut av byer, barer, kjærlighets- og vennskapsforhold, hele tiden på jakt etter noe eller på vei vekk fra noe.»

Dagbladet: «Hovedpersonene i Hermanns sju noveller er kvinner i trettiåra på reise til Venezia, Reykjavík, Tromsø, Karlsbad, Nevada-ørkenen eller Praha, på vei inn og ut av byer, barer, kjærlighets- og vennskapsforhold, hele tida på jakt etter noe eller på vei vekk fra noe.»

  • «Forestillingen om den (u)perfekte mor» (2015)

Anmeldelse av Marit Eikemo

Bergens Tidende: «Hun kjøper Grandiosa, har aldri tatt med datteren på fjelltur og har sin beste tid på døgnet når hun kan spille på Majas Nintendo-spill.»

Vårt Land: «Hun kjøper Grandiosa, har aldri tatt med datteren på fjelltur og har sin beste tid på døgnet når hun kan spille på Majas Nintendo-spill.»

  • «Skuffende koloss» (2015)

Anmeldelse av Johan Harstad

Bergens Tidende: «Krigen og Francis Ford Coppolas film «Apokalypse nå» er gjennomgående motiver i en roman som kobler seg opp mot USAs historie det siste halve århundret.»

Aftenposten: «Vietnamkrigen og Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå er gjennomgående motiver i en tekst som aktivt forholder seg til USAs historie det siste halve århundret.»

  • «Elegant miks av fakta og fiksjon» (2014)

Anmeldelse av Gaute Heivoll

Bergens Tidende: «Særlig vellykket framsto gjennombruddet «Før jeg brenner ned» hvor Heivoll fortalte historien om en pyroman fra hjembygden Finsland, og koblet fortellingen sammen med sin egen personlige biografi.»

«Sistnevnte roman skled over i melodramatikk fordi leseren aldri kom under huden på de historiske hendelsene, og romankarakterene fremsto som karikerte figurer, mer enn som nyanserike personer.»

Dagbladet: «Gjennombruddet kom med «Før jeg brenner ned» hvor Heivoll fortalte historien om en pyroman fra hjembygden Finsland, og koblet fortellingen sammen med sin egen personlige biografi på en måte som vakte kritikernes begeistring.»

«Denne gang sklir han over i melodramatikken fordi han ikke kommer under huden på de historiske hendelsene. Kanskje fordi det ikke lenger står like mye på spill for forfatteren selv.»

  • «Den motvillige regidebutanten» (2014)

Artikkel

Bergens Tidende: ««Dukken i taket» beskrives som et intenst psykologisk drama om hevn. Rebekkas søster er traumatisert etter et overgrep. Etter at hun tar livet av seg, reiser Rebekka til en bygd på Vest­landet for å hevne seg på søsterens overgrepsmann. Hun legger seg inn på hotellet som eies av mannen, og starter et nervepirrende og infamt spill for å ødelegge livet hans. Men hevn har alltid ringvirkninger, og Rebekkas har konsekvenser for flere enn bare overgriperen, også for henne selv.»

NFI: «Hevn er et intenst psykologisk drama om hevn, fritt etter Ingvar Ambjørnsens roman Dukken i taket. Rebekkas søster er traumatisert etter et overgrep. Etter at hun tar livet av seg reiser Rebekka til en bygd på Vestlandet for å hevne seg på søsterens overgrepsmann. Hun legger seg inn på hotellet som eies av mannen, og starter et nervepirrende og infamt spill for å ødelegge livet hans. Men hevn har alltid ringvirkninger, og Rebekkas har konsekvenser for flere enn bare overgriperen, også for henne selv.»

  • «TV 2 satser på bergenskrim» (2014)

Artikkel

Bergens Tidende: «Faren Viggo Lust sliter med å akseptere at saken ikke har fått noen oppklaring. Det har allerede kostet ham ekteskapet og begynner å true jobben.»

«I prosessen med endelig å gi slipp på håpet om å finne datteren, opplever Viggo at han begynner å drømme om ting som skjer og som har betydning for sakene han skal løse. Han drømmer bruddstykker av det som har skjedd.»

NFI: «Han sliter med å akseptere at saken ikke har fått noen oppklaring, noe som har kostet ham ekteskapet og begynner å true jobben.»

«I prosessen av endelig å gi slipp på håpet om å finne datteren, opplever Viggo at han begynner å drømme om ting som skjer og som har betydning for sakene han skal løse.»

  • «Spiller Shakespeare i joggebukse» (2014)

Artikkel

Bergens Tidende: «Sagnkongen Lear velger å sette sin lit til sine beregnende døtre Goneril og Regans falske forsikringer om hvor høyt de elsker ham, og forviser den eneste datteren han egentlig kan stole på, Cordelia.»

BA (arrangementskalender): «Sagnkongen Lear velger å sette sin lit til sine beregnende døtre Goneril og Regans falske forsikringer om hvor høyt de elsker ham, og forviser den eneste datteren han egentlig kan stole på, Cordelia.»

  • «- Vanskelig å se filmen om eget liv» (2013)

Artikkel

Bergens Tidende: «Åsa Linderborg beskrev sin egen oppvekst alene med en alkohol­isert pappa som har de fineste blomstene på verandaen, men som starter dagen med å kaste opp. Han setter Åsa av i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.»

Gyldendal: «Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.»

  • «Inn i den onde skogen» (2013)

Anmeldelse av Sivert N. Nesbø

Bergens Tidende: Johannes’ eget perspektiv får mest plass, men vi får også se begivenhetene gjennom øynene til moren, nevøen, en nabo og en jaktkamerat. Ulike fortolkninger av hendelsene til tross, de er alle vitne til at Johannes gir opp sauebruket og lar gresset vokse vilt på markene.

Morgenbladet: Johannes’ eget blikk får mest plass, men vi får også se begivenhetene gjennom øynene til moren, nevøen, en nabo og en jaktkamerat. Ulike fortolkninger av hendelsene til tross, de ser alle at Johannes gir opp sauebruket og lar gresset vokse vilt på markene.