Nostalgi er ikke hva det var

Bergensaktuelle Lana Del Reys særegne nostalgi er blitt noen nyanser fattigere siden sist.

Publisert:

ÆRLIG: Lana Del Reys siste album er direkte og ærlig, men mangler det lille ekstra, skriver BTs anmelder. Foto: SCANPIX

4 av 6 hjerter
Petter Lønningen

Ingen følelse hele verden kan få kassaapparatene til å gå så varme slik nostalgi kan. Nostalgi er å savne en opplevd tilstand så sterkt — og samtidig vite at dette «noe» er tapt for alltid - at det nesten ikke er til å bære.

Lana Del Rey - og flere andre, nye artister med henne - har gjort karriere på nostalgi i kombinasjon med godt, gammeldags pophåndverk og moderne produksjon, men på sitt tredje album mister Del Rey tidvis fotfestet i samtiden. Det er da nostalgien rakner.

«Ultraviolence» starter i krabbegir: «Cruel World» er en søvnig melankoliker, med små anslag av 60-talls psykedelisk rock. En moden og velutviklet låt, men ikke særlig spennende.

Tittelsporet tar en romantisk vending, og spenningen mellom tekst og arrangement er snedig, men målt mot hennes tidligere hitlåter er denne så pregløs at den kunne vært sunget av hvem som helst. Da er det noe som skurrer.

Albumet er best er best når det blander gammelt med nytt.

«Shades of Cool» er både stor og mektig, og den snodige, lille oppgangen i andre verselinje i refrengene gjør at låten fester seg, men det kan ikke bære låten alene. Derfor svinger det mer over den langt mer komplekse «Brooklyn Baby», hvis fine uro gir lytteren noe å bryne seg på. Vokalmelodien er underskjønn, og Del Rey er en av få vokalister som virkelig kjenner verdien av en økonomisk vokal.

Med «West Coast» tar albumet en mørkere og farligere vending: versene er temmelig forutsigbare, men refrenget med sine brudd og taktskifter hever låten til en potensiell klassiker.

Men så var det alt overskuddsmaterialet, da. Både «Sad Girl» og «The Other Woman» er flate og monotone låter i samme stemningsleie som de fleste andre låtene på albumet. Produksjonsmessig blir det for trygt: uten nerven i en mer moderne produksjon er det ikke lenger nostalgi, men tam kopi.

Som formidler er Lana Del Rey suveren. Få kan måle seg med henne når det gjelder å få lytteren til å føle savn over noe hun eller han selv aldri har opplevd. Det klarer hun så til de grader med «Pretty When You Cry», «Money Power Glory» og «Fucked My Way To The Top».

Men samlet sett blir albumet likevel for ensformig, særlig uten de skarpe kantene fra tidligere fulltreffere som for eksempel «National Anthem» og «Born To Die».

Lana Del Rey ble skapt da artisten Elizabeth Woolridge Grant ikke klarte å slå igjennom som seg selv på midten av 2000-tallet. Ikke noe galt i det; autentisitetskravet innen pop og rock mistet relevans allerede på 60-tallet.

Hun har alltid hatt stemmen og låtskrivertalentet, men som Lana Del Rey fikk hun mystikken og det helhetlige uttrykket som gjorde henne ekstra interessant (akkurat som i tilfellene Madonna, Prince, Kiss, Michael Jackson og Elvis Presley).

«Ultraviolence» er direkte og ærlig, men mangler det lille ekstra: Del Reys nostalgi er, for å parafrasere bladfyken og skribenten Peter De Vries, ikke det den en gang var. Nostalgi trenger nemlig et snev av nåtid for å gi savnet tyngde.

Lana Del Rey spiller på Bergenfest lørdag kveld.

lana del rey ultraviolence.jpg

Publisert: