Kore-eda Hirokazus filmer flyter stillferdig av gårde, men huker seg likevel fast, tematisk og visuelt. Sviende sterke «Nobody Knows» og sobre «Still Walking» var begge blant årets beste filmer da de ble vist i Norge i 2006 og 2009. I «Som far, så sønn» fortsetter japaneren sin utforskning av familieforhold og følelsesmessig relasjoner. Igjen står barna i sentrum, selv om historien — på overflaten - fortelles fra de voksnes perspektiv.

To foreldrepar får vite at sønnene deres ble forbyttet på fødestuen.

Hører guttene hjemme hos sine biologiske eller sosiale foreldre? Er blod tykkere enn vann, eller trumfer miljøet arven?

Kore-eda Hirokazu kaster spørsmålene i fanget på to familier der fedrene er henholdsvis en disiplinert, fraværende karriere-arkitekt i Tokyo, og en utadvendt, tilbakelent og smårufsete eier av en liten elektronikksjappe i en mindre by. Slik tegnes et komprimert bilde av klasse- og kulturforskjeller i et moderne Japan preget av sterk konkurranse, men også av kulturelle endringer.

Fedrene står sentralt. Ikke fordi de overskygger to høyst tilstedeværende mødre, men fordi vi befinner oss i et patriarkalsk samfunn. Det gjør at filmen er vel så mye en undersøkelse av farskap som av foreldreskap.

De to guttungene gjør et uutslettelig inntrykk. Særlig Keita, som pliktoppfyllende prøver å leve opp til farens forventninger.

Stilen er dempet, filmspråket renskåret og kontrollert, tidvis poetisk. Tonen preges av en særegen, lakonisk humor. Bak estetikken anes en tilnærming til mer tradisjonelle fortellermåter, og som helhetlig verk er ikke filmen like forløst som sine forgjengere, og ikke like oppslukende. Like fullt er dette en medrivende, rørende film.

«Som far, så sønn» vises under Bergen filmfest, og har ordinær premiere 7. februar.