- Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive

Døden skremmer ikke Tomas Espedal lenger.

KJÆRLIGHETSSORG OG ÅRSTIDENE: Thomas Espedal var nylig på Louisiana utenfor København og snakket som litteraturen sin sammen med blant andre Karl Ove Knausgård. - Jeg elsker København, og reiser her når jeg må vekk fra Bergen, sier han.
  • Heidi Borud
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel

Tomas Espedal har nettopp vært på scenen på Litteraturfestivalen på Louisiana utenfor København med forfatterkollega Karl Ove Knausgård. De kjenner hverandre godt fra tiden da begge bodde i Bergen.

— Dere kretser rundt mange av livets samme temaer. Føler du deg litterært i slekt med Knausgård?

— Jeg føler meg ikke litterært i slekt, men jeg er alltid nysgjerrig på hva han skriver fordi han gjør det så radikalt på sin måte. Radikalt og interessant. Vi har noen felles temaer, særlig livet i familien, som vi utforsker, men på veldig forskjellige måter.

Les også:

Les også

Vakkert fra Tomas Espedal

Espedal har en klar indre drivkraft i det å skrive:

— De fleste andre yrker interesserer meg ikke. Den indre drivkraften er det å hele tiden kunne arbeide og leve som forfatter. Det blir en måte å leve livet på, litt på utsiden av samfunnet. Det er som en korreksjon til hvordan mange lever. Noen av oss er rebeller, så hva skal man gjøre? Noen havner på institusjon, noen faller ut av samfunnet og noen av oss finner mening gjennom skriving.

Indre og ytre smerte

Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg, og det handler om årstidene.

- Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrièresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?

ENSOMHET: Tomas Espedal har valgt ensomheten.

— Det er helt riktig, jeg sier «vær i det». Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt, er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.

- Hva har sorgen gjort med deg?

— Den har gitt meg en enorm glede i livet. Faktisk. Nå er jeg glad i mennesker - ikke bare i det ene mennesket. Men når man går inn i en depresjon, er jo alt bare sort, man vil ikke leve.

- Det har vært skrevet en del om både deg og eks-kjæresten Silje Aa. Fagerlund og hennes versjon av bruddet. Dere har begge skrevet om samlivsbruddet, hvordan var det å lese hennes bok «Eneste»?

— Jeg reiste vekk, hit til København. Jeg ville ha en avstand til det. Det som var sterkest for meg var gleden ved at hun debuterte. Gleden ved at hun hadde skrevet en bok, det var så viktig for henne. Også gråt jeg mye mens jeg leste boken, sier Espedal, som for syv år siden ble forlatt av sin 17 år yngre kjæreste.

- Betaler med kroppen

Espedal bruker stadig mer av egne erfaringer og eget liv i bøkene sine.

— Jeg begynte jo ikke med dette. Jeg hadde skrevet fire bøker før jeg begynte å skrive på denne måten. Det er en krevende arbeidsmåte. Det er veldig vanskelig, og du betaler med kroppen. Det kommer en reaksjon. Det koster meg mye, og du kommer ikke ustraffet fra denne måten å skrive på.

Les også:

Les også

Poetiske krigstilstander

— Det viktigste er ikke at man selger godt og får litterære priser. Det viktigste er at man kan bety noe for den enkelte leser. Det betyr mye for meg - det er faktisk det jeg er mest stolt av som forfatter. Da jeg selv var langt nede leste jeg danske Josefine Klougart, og det betydde enormt.

- Du skriver mye om å leve tilbaketrukket og alene. Oppsøker du ofte ensomheten?

— Den behøver jeg ikke oppsøke, for den har jeg. Jeg lever alene, det er brutalt og grusomt. Ensomheten er der, men jeg har prøvd å gjøre den til en god ting. Jeg har alltid likt å være sammen med andre, men nå har jeg tatt et livsvalg om å leve alene. Etter et brudd kan man få en skade, det rommet i en hvor man kan bli forelsket er lukket.

Den lille og den store verden

Espedal veksler mellom fortellinger fra den lille verden og den store verden, fra flyktningstrømmen i Middelhavet, til larmen fra kaffetrakteren på kjøkkenet hjemme i Bergen.

— Den scenen tror jeg illustrerer hvordan vi alle har det. Vi hører nyheten om at 380 mennesker er druknet i Middelhavet, men så hører vi det ikke så godt fordi kaffetrakteren bråker. Det er det moderne livet.

Han er glad i København, bodde her i to år da han var midt i 20-årene og kommer hit jevnlig.

Les også:

Les også

1947 - året du ikke burde ha glemt

— Som nordmann i København opplever jeg at verden utvider seg voldsomt.

Hjembyen Bergen har han derimot et ambivalent forhold til:

— Det er helt umulig å bo i Bergen. Det regner, og klimaet er så hardt, deprimerende, ydmykende og fortvilende. For å kunne bo i Bergen må du kunne reise vekk så ofte som mulig. Jeg reiser til København, til Spania og om vinteren er jeg på Kanariøyene. Det er helt nødvendig. Jeg elsker Bergen, men det er knallhardt å bo der.

Klasseforskjeller

- Du skriver om klasseforskjeller og borgerskapets behov for kunstnere. Hvordan oppfatter du klasseforskjellene i Norge i dag?

— Jeg tenker ikke så mye på det lenger, men tidligere var jeg opptatt av det. Vi bodde i boligblokker i Bergen som lå tett inntil ett villastrøk. Da jeg skulle begynne på skolen, og faren min så hvilken klasse jeg skulle begynne i, gikk han til skolens kontor og sa at min sønn kan ikke gå i denne klassen. Så ble jeg flyttet til klassen med barna fra villastrøket. Og da merker man jo klasseforskjellene.

Les også:

Les også

- Sandra Lillebø er ikke ikke redd for klisjeer

Espedal fortsetter:

— Jeg kunne aldri ha besøk hjemme, de som bodde i villaer ville ikke sende barna på besøk i blokkene. Jeg husker godt min første forelskelse, den husker man jo … jeg var 13 år og var forelsket i en jente som bodde i villa. Hun sa: «Jeg liker deg godt, men jeg får ikke lov av foreldrene mine å være sammen med deg …» Det har jeg aldri glemt.

En bok om døden

Nå arbeider han med en bok om det han kaller den gode døden.

— Når man har levd en stund er ikke døden så skremmende lenger. Jeg er snart 55 år, min mor ble 62 år. Hun døde av sykdom hun fikk fordi hun røkte. Jeg røyker også, jeg tenker at jeg kanskje ikke blir så gammel. Jeg kjenner at det tærer på kreftene. Det er krevende å skrive ut sine egne følelser. Jeg har tatt fatt på slutten av mitt liv. Jeg kan like godt si det, jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive, sier Tomas Espedal.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert
BT anbefaler

Lege reagerer etter døds­ulykke: – Kommer du i 80 og får en jern­bjelke på deg, har du ikke sjanse

Etter MC-ulykken i Voss stiller overlege Helge Asbjørnsen spørsmål ved bommen på stedet.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Mistenker hærverk på togstasjon

  2. Visste ikke om pass­regel. – Provoserer at andre betalte seg frem i køen.

  3. Erik var i elendig form før han møtte Benedicte. Her er de på vei til bryllupet sitt.

  4. Slik vil streik ramme Bergen: Her kan det bli stengt

  5. – Han var en frisk og sprek ung mann

  6. UP bøtela 30 og tok lappen fra to