Slik var konserten

«Hallaien Bergen! Ka det går i!??» Slik åpnet Bruce Springsteen kveldens søkkvåte rockefest. Vi anmeldte låt for låt.

Publisert:

PA_23072012_BS__00948.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00837_2.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00806.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00804.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00736.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00582n.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00409.jpg Foto: Paul S. Amundsen

BruceRS-tett3.jpg Foto: Rune S�vig

PA_23072012_BS__00872.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00937.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00533.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00696.jpg Foto: Paul S. Amundsen

  • Rune Sævig
  • Martin Eilertsen
  • Foto: Paul Sigve Amundsen
  • Halvor Ripegutu
  • Guro Bergesen
  • Guro Istad
  • Tekst: Eirik Kydland
  • Se vår bildespesial i vinduet over!

Deretter unnskyldte The Boss at han var snaut en halvtime for sen. Utover i konserten fortsetter rockeikonet på 62 år å rope «hallaien», til publikums elleville begeistring.

svp://27905svp://27904svp://27903

— I dag er det mange nye og gamle fjes i «The E Street Band». Og jeg ser mange gamle fjes, som mitt, ute blant dere, sier Bruce, tydelig i godt humør. Og det smitter over på publikum. Arbeidshesten jobber som vanlig knallhardt fra scenen.

En halvtime ut i konserten stopper Springsteen opp?

— Are you missing anybody, roper han ut i den våte julikvelden.

— Oh it's all right, it's all right. Cause if you are here, they are here too, svarer han seg selv.

Før Springsteen får alle til å synge nettopp det: «It's all right».

bruce89.jpg Foto:

BTs musikkanmelder Eirik Kydland tok for seg kveldens The Boss-konsert fortløpende på bt.no. Rekkefølgen kan variere noe fra den på konserten på grunn av ustabilt nett.

Who'll Stop the Rain (trykk på lenken for å se video fra Koengen!)Springsteen entrer scenen alene: Ber om unnskyldning for forsinkelsen. Åpner passende nok med Who'll Stop the Rain. Kun akkompagnert av pianist Roy Bittan. Han klarer ikke stanse flommen fra oven, men klarer til gjengjeld å starte konserten på en intim og personlig måte. 
Downbound Train (trykk på lenken for å se video fra Koengen!)Hele bandet kommer ut på scenen, og drar i gang en seig, avventende versjon av låten fra Born In the U.S.A.-platen fra 1984. 
Cover Me (trykk på lenken for å se video fra Koengen!)Ny låt fra Born In the U.S.A, ny låt med en løselig regntematikk. Fungerer som en slags musikalsk paraply. Kveldens første skikkelige gitarsolo fra Springsteen selv! 
We Take Care Of Our Own (trykk på lenken for å se video fra Koengen!)Streit gjennomføring av singelen fra årets Wrecking Ball-plate. Felespillet gir låten et ekstra push, selv om den vel ikke er blant Springsteens mest minneverdige.  
Wrecking BallBandet går rett over i tittellåten fra samme album. En noe forsiktig og prøvende åpning på kveldens konsert sammenlignet med rapportene fra Oslo for to dager siden, virker det som. Irskklingende felespill hever også denne låten noen hakk, særlig i låtens crescendo, her kommer helekoret og blåserrekken inn, og mot slutten svinger det skikkelig, som om vi er på vei til låvedans. 
Death To My HometownOg på låvedans skal vi! Vi får det som kanskje er den hvasseste låten fra årets Springsteen-plate i en livlig versjon full av trøkk, som om bandet spilte på en pub i Dublin. Bandet må for øvrig telle opp låten to ganger. 'Dere har nå vært vitne til en real E Street Band fuck up', ler Springsteen.
My City Of RuinsEtter en trivelig, men noe tørrluntet åpning på konserten, sjarmerer Springsteen med en lang monolog. Han henvender seg direkte til publikum, og forteller om hvordan han endrer settlisten under konserten for å fritte ut bandet. Så drar bandet i gang en inderlig versjon av My City Of Ruins, med innlagt introduksjon av enkelte bandmedlemmer. For eksempel saksofonist Jake Clemons, nevøen til det legendariske E Street Band-medlemmet ClarenceClemons, som prøver seg med en solo. Springsteen er varm nå; improviserer og morer seg med små vitser om bandkameratene. Artig nok, og Springsteen fremstår som en lun og varmhjertet krysning av pastor og rockestjerne. Likevel blir dette et noe langdrygt opplegg såpass tidlig i konserten. Nå trenger vi noen festlåter i kulden, tror jeg!
Spirit in the NightDras i gang med et gospeltungt forspill der Springsteen maner frem rockens deilige, mørke krefter: 'Vi har ett budskap i kveld; å fådere til å rope Yeah-Yeah-Yeah!' Springsteen er nede blant publikum og deler ut kyss til elleville fans.  Låten går saktere enn vanlig, men har et seig og godt driv, og et fint rolig mellomparti med bare Springsteen og den nylig rekonvaliserte (fra en nyseuykke!) Jake Clemons (nevø av avdøde Clarence Clemons). Nå begynner det å svinge her.
Seaside Bar SongDa er vi i gang med låtønsker fra publikum. Springsteen plukker en plakat med det han selv betegner som et 'obskurt' låtønske. Dette eren forkastet låt fra starten av 70-tallet; svingende, pumpende pøbrock med stort hjerte og stort humør. Artig godbit for kjennerne, fin oppdagelse for alle andre på plenen. Det er jo nettopp denne type opplevelser som gjør en Springsteen-konsert potensielt magisk; nerdens mulighet til å få høre sin smaleste favorittlåt.
This DepressionNok en låt fra Wrecking Ball, bare Springsteen og kassegitaren. Et rolig avbrekk, en stille pause, en sår vise. Er plass til det.
Atlantic CityAh, konsertens store øyeblikk til nå. Den fantastiske Nebraska-låten, en av de aller sterkeste i Springsteens sangbok, fremføres i en neddempet versjon, men med fullt komp og mektige korpartier. Føles som en ære å få oppleve denne låten live. Tilløp til allsang!
Because The NightLevert på klassisk, intenst, dramatisk og øsende E Street Band-maner. Gitarist Nils Lofgren briefer med en av sine velkjente piruettsoloer, og det føles veldig bra å stå og se og høre på dette.
The Promised LandDa er vi over på Darkness On The Side Of Town-materiale fra 1978. Låten leveres med velkjent bandkomp, og selv om det sjangler og skrangler litt, er det en vellykket versjon av en nærmest isønderspilt låt. Enkelte på fremste rad får synge med. De synger jommen ikke så verst.
Darlington CountyDenne tross alt ganske sidrumpete rockeren fra Born In The U.S.A. fremføres stødig og publikumsvennlig. Springsteen er stort sett nedeblant publikum, snurrer gitaren rundt halsen som rotorblader på et helikopter, og er i det hele tatt det showete hjørnet. God stemning på lokal gressmatte!
Shackled And DrawnShackled And Drawn: Dette messende kuttet fra Wrecking Ball fungerer bra som livelåt; oppmerksomhetsvekkende og medrivende, litt som en lovprisning på etvekkelsesmøte. Vanskelig å stritte mot, særlig når budskapet fremføres av karismatikere av dette kaliberet. Likevel trenger vel ikke alle låtene nødvendigvis å fylles av publikumsfrierier og sjarmerende tricks? Kan dere ikke bare spille en sang, slik dere er så gode til?
For YouDenne oppdateringen kommer litt sent, fordi jeg glemte helt å skrive. Ble oppslukt av musikken. Godt tegn! Bruce - ups, der var vi på fornavn, vi også - alene ved pianoet.  Klassisk låt fra debutplaten, sterk og omarrangert versjon! Gåsehud. På grunn av musikken, altså.
Waitin On A Sunny DayDenne vesle svisken fra 2002-platen The Rising overrasker voldsomt positivt: stemningsfull, tilstedeværende, romantisk og morsom.Kunne godt fortsatt i fem minutter til. Dessuten; her kommer denne konsertens øyeblikk der et purungt menneske med svære øreklokker synger imponerende mange linjer imponerende godt. Gøy!
The RiverDa er alle femten bandmedlemer på plass bak Springsteen igjen, for å gjøre allsangfavoritten The River. Imponerende at Springsteen klarer å levere den med såpass inderlighet etter alle disse årene, alle disse gjennomspillingene. Vakkert, men den nedstrippete, vinglete versjonen føltes muligensnoe uforløst for de på sletten som hadde øvd inn allsanglinjer hele ettermiddagen? Likte den, jeg.
The RisingIkke av de store mesterverkene i Springsteen-sangboken, dette. Likevel et effektivt, forglemmelig anthem for de store sletter og store arenaer, men altså ikke for de store anledninger. Sha-la-la-la!
Radio NowhereStreit, rettfrem og velfungerende rock n roll. Her liker Steven Van Zandt seg! Kul gjennomføring av radiosingelen fra 2007-platen Magic.
BadlandsVi er inne i et tett og rockete parti av konserten nå. Et konsentrert og samspilt band, og befriende fritt for dikkedarier, kjører stødig og stilfullt gjennom et par låter. Kanskje er det dette blodfansen snakker om når de kaller Springsteen 'autentisk'? Eller kanskje ikke? Uansett: bunnsolid utgave av legendarisk låt!
Born In The U.S.A. Singrende, metallisk og spiss versjon av denne ikoniske låten. Dette er ikke et stakkarslig forsøk på å ta ned en god, gammel folkefavoritt, men dette klang ikke godt i ørene.
Thunder RoadÅpningskuttet fra Born To Run, 1975. Rutinemessig spilt, kanskje, men låten er i seg selv så sterk at den vanskelig skal la seg angripe avfatigue. Lukket du øynene under saksofonsoloen, var det som om Clarence fortsatt var her.
Born to RunMen hei, da er det lang bedre med denne - også - ikoniske låten. Øs-pøs og klassisk E Street Band-trøkk. Gjengen virker nesten litt overivrig, så gøy har de det på scenen. Det er helt klart morsomst når Springsteen og bandet høres ut som en kompisgjeng - avslappet, men energiske. Sånn som her! (6)
Bobby JeanVi får det kanskje mest tenksomme sporet fra Born In The U.S.A. i en kledelig funderende, melankolsk tapning. Får ned pulsen før det som trolig blir en heseblesende avslutning på kvelden.
Dancing In The DarkWhoa, nok en livefavoritt som leveres med overbevisning! Springsteen smiler sitt krokete smil, tar en løpetur langs første rad før han henter opp kveldens utvalgte, som får et par dansesteg og fem sekunder i scenelyset. Institusjonalisert underholdning, men bra fremført låt. Bruce kollapser på scenen. Så henter Van Zandt en unge fra publikum, som får den ære å vekke Springsteen med en stor, våt svamp. Institusjonalisert humor, men somsagt, bra fremført låt!
Tenth Avenue Freeze-OutEt av de virkelige bourbon-glassene i katalogen til Springsteen, og en gjenganger på Wrecking Ball-turneen, som en hyllest til allerede nevnte Clarende Clemons. En fest av en låt, som stinker av fyll, moro og klissete bargulv, en stemning bandet klarer å gjenskape også denne hustrige mandagskvelden. Skål!
Twist And ShoutSå, den første låten Springsteen lærte seg på gitar. Fra The Isley Brothers via The Beatles, urrockelåten Twist And Shout. En fin, tilbakeskuende gest, en hyllest til selve musikken, rockens nerve, den som gjør at Bruce Springsteen og hans E Street Band fortsatt holder koken - tilsynelatende utømmelige for spillelyst og formidlingsglede.

Var du på konserten? Si din mening om den under!

Publisert:

PA_23072012_BS__00746.jpg Foto: Paul S. Amundsen

PA_23072012_BS__00582_3.jpg Foto: Paul S. Amundsen

BruceRS-tett3.jpg Foto: Rune S�vig

BruceRS-tett4.jpg Foto: Rune S�vig