En riktig skitten historie

En gang lot kvinnene menstruasjonsblodet renne, og vasket seg én gang i året. I dag overgår redselen for kroppslukt det meste.

  • Silje M. S. Norevik
    Bokanmelder
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel

Klær inngår i alle møter mellom mennesker. Det har en forsker tatt på alvor.

— I tekstilene finner vi avtrykk i form av lukt og restene etter det meste vi har foretatt oss, sier forskningsleder Ingun Grimstad Klepp. Hun har forsket fra skittentøykurven.

Resultatet er boken «Skittentøyets kulturhistorie».

Skitne tekstiler har lenge vært et stumt område innen forskning. Med mikroskopblikk på måten skittentøy behandles på, vil forskeren beskrive større samfunnsmekanismer, arbeidsfordeling og kjønnsroller. For skittentøy er mer enn haugen av truser og sokker som hoper seg opp. Og mer enn et statistisk minefelt for samlivsbrudd.

Skittentøyets historie forteller også om synet på kropp, intimitet og det strenge skillet mellom rent og urent.

Skitne, nakne kropper

— Maskuline helter kan godt ha både skjeggstubber, og skitt under neglene. Mens en mann som er skitten bare kan vaske seg, er det en vanskeligere grense for kvinner. Urenheten påvirker hennes status som menneske, og gjøres til en kritisk del av hennes natur, forklarer forskningsleder Ingun Grimstad Klepp.

Klær kan forstås som vår grense mellom kroppen og samfunnet rundt. Like fullt brukes tekstiler også for å fremvise hud, rette oppmerksomhet mot kroppens kjønn.

— I den vestlige tradisjonen står nakenhet både for synd, skam, villskap og ondskap, samtidig har også den nakne kroppen, og spesielt kvinnekroppen, vært dyrket for sin skjønnhet.

Dette har trolig skjerpet reglene for hva som er passende kvinnelig. Mens mannlig svettelukt kan oppfattes som maskulint, er grensen mellom skittenhet og renhet mer hårfin for kvinner. Den vestlige kvinnen bør både vise og skjule hud.

— Tanken om den kvinnelige renhet står fortsatt sterk. Det er et veldig intrikat forhold hvor kvinner skal vokte en grense, og ikke befinne seg på gal side av den. Med unntak av jomfru Maria er vi vel småskitne alle sammen, poengterer forskeren.

For mens den avkledde kvinnekroppen kan forlede oss til å tro at kvinnekroppen er mer sosialt akseptabel, er det samtidig større fokus på hvordan kvinner skal se ut.

— Den økte oppmerksomheten mot lukt kan kanskje ses på som en mulig konsekvens av den avkledde kroppen. Stadig færre og tynnere plagg skal opprettholde grensen mot nakenhet. For å opprettholde denne grensen og sikre en stadig større grad av luktfrihet, må klærne skiftes og vaskes stadig oftere. Særlig gjelder dette for kvinner, påpeker forfatteren.

Vår ære og vår skam

Om likestillingsideologi har nådd arbeidsplassen, statistikken når det gjelder klesvasken, forteller noe annet.

— Menn bruker i gjennomsnitt to minutter daglig på klesvask. For kvinner er tallet femten, forteller Grimstad Klepp.

Derfor er det likheter å spore helt tilbake til 1860 hvor den norske skittentøyhistorien for første gang skrives med pioneren Eilert Sundt. Da startet «den store vaskefesten» med økt fokus på hygiene og renslighet. Oppdagelsen av bakterien skapte økt vind i vaske-seilene.

— Både da og nå legges det arbeid i opprettholde et skille mellom det rene og det urene. Et annet fellestrekk er kvinnenes totalansvar for klær og klesvask. Det er tydelig at ære og skam er involvert i både klærne og husarbeid ellers. Kvinnene misliker at fremmede ser hjemmet i uorden både i dag og for 160 år siden, sier forskeren om informantene hun har studert.

På Eilert Sundts tid vasket voksne kroppen vanligvis like før jul. Sundts studier av renslighetsstellet var en forsvarstale for kvinners vilje til renslighet og et argument mot å opprettholde husholdningsskoler.

— Han mente iveren etter å pådytte andre et visst levesett, bare ville bidra til å frata folk følelse av ansvar for eget liv. I stedet mente han at urensligheten på den norske landsbygda skyldtes fattigdom og for dårlig tilgang på vann og kvinnelig arbeidskraft.

Svetteluktens ubehag

På skittentøyets fagområde, finner vi også historien om kroppens avsondringer.

I dag er det et ekstrem fokus på å skjule kroppslig svette. Også kvinner menstruasjonsblod, samt bruken av bind, skal helst ikke ses. Kroppens tabu har kanskje spor helt tilbake til norrøn mytologi.

— Da skulle båten Nagelfar, bygget av ubrente avklippede negler komme forut for verdens undergang. Ikke bare avklipp av negler, hår og skjegg, men også alle de kroppslige utsondringene er kulturelt problematiske; urin, svette, hudfett, snørr, tårer, morsmelk, menstruasjonsblod, avføring, utflod, verk, flass og sæd. Klærnes funksjon som kroppens grense betinger at rester av kroppens avtrykk må fjernes.

— Det er interessant hvordan standarden for kropp og klær skrus et par hakk opp idet vil forlater hjemmet, for ingen steder er det jo noen som kommer oss så nær, og som er så viktig for oss, som der, poengterer forfatteren.

— Vi kan godt være rene som jomfruer, men helst ikke hjemme.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert
  1. Litteratur
BT anbefaler

Brannvesenet er storfornøyde med kommunens nye tiltak

Kommunen har plassert ut en rekke offentlige griller og tilrettelagte bålplasser.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. – De kraftigste bygene sprer seg nå til indre strøk

  2. – Et vemodig farvel til Norges mest dysfunksjonelle by

  3. Grete og Lars måtte sove på flyplassen i natt

  4. – Det brenner fremdeles, men det er kontroll

  5. Politikertoppene møttes i kirken. De tror Jesus ville stemt på MDG.

  6. – Nå røk et par restaurantbesøk