Underholdende, men overflatisk Obra

Det er i høyeste grad et ambisiøst prosjekt som markerer åpningen på årets Nattjazz i Røkeriet torsdag kveld.

Einar Engelstad

Bestillingsverket Obra er et resultat av samarbeid mellom Nattjazz, Vestnorsk Jazzsenter, Festspillene og Den Nationale Scene. På mange måter blir forventningene oppfylt, selv om Obra nok lykkes bedre musikalsk enn som politisk teater.

Mener mye

Forestillingen bygger på verket Obra Reflejante som ble fremført i Korskirken av Bergen Big Band under Nattjazz for tre år siden. I år er ambisjonene større, historien ny og produksjonen atskillig mer omfangsrik. Resultatet blir en blanding av politisk teater og storbandsjazz. Små sceniske tablåer avbrutt av musikalske mellomspill.

Det er ingen mangel på vyer. Tekstforfatter Andrew Wale mener mye om det meste som er vondt og leit i verden. Kanskje litt for mye til tider. For her skal det sies noe om alt som er galt i det senkapitalistiske samfunn. Om politikere som er ute etter å mele sin egen kake og privatiseringen av det offentlige. Om fremmedfrykt og skepsis til alt som virker ukjent, og ikke minst kunsten og musikeres kår i en hypereffektiv verden. Om hvordan arbeidsløshet ødelegger fremtidshåp og familier og håpløse byråkrater som er slaver av sin egen rolle.

Høyt musikalsk nivå

Problemet er at det hele blir for lettvint og overfladisk. Visst er her morsomme replikker, og stykket er saktens underholdende nok. Men som samfunnskritikk sparkes det til alle kanter uten noensinne å treffe ballen skikkelig. Det gis ei heller knapt noe svar eller løsning, og ender dermed som høyst ufarlig underholdning.

Musikalsk er det derimot lite å utsette. Komponist Jon Balke holder seg til relativt tradisjonell storbandjazz med litt ekstra rytmiske elementer til tider i form av tre perkusjonister pluss trommer. Her er alt fra lett tilgjengelige partier der skuespillerne tar seg en dans på scenen til en trist sørgemarsj som virkelig slår an begravelsesstemningen.

Bergen Big Band er hundre prosent samspilte og presisjonen ligger på et høyt nivå. Både saksofonist Ketil Møster (som denne kvelden hadde sin første av sine mange opptredener under årets festival), bassist Magne Thormodsæther og vibrafonist Ivar Kolve slipper til med solopartier og får også avlevere en replikk eller to.

Kun en kvinne

De fem skuespillerne blir selvfølgelig sjablonger i en slik setting. Både Sverre Røssummoen som den tjomslige og ufordragelige businessmannen, Wenche Kvamme som hans kone og Yvonne Øien som den naive sekretæren, (som viser seg egentlig å være spaner og ansatt i Økokrim), gjør sine roller som forventet. Kristoffer Sagmo Aalberg som musikklæreren Vidar Abdullah og Gerald Pettersen som yrkesrettleder blir mer bipersoner.

Nå kan det saktens sies mye om dagens politiske situasjon. Men det er et lite tankekors at blant de 21 musikerne på scenen var det kun en eneste kvinne. Et tema for neste bestillingsverk?