DET VAR EN GANG da norsk rock var full av en anemisk Manchester-mani og navlebeskuende elektrosmerte, og ingen lenger husket hvordan en tradisjonell bluesprogresjon skulle spilles. Men så ramlet Oslo Ess inn i en offentlighet sultefôret på god gammeldags moro og viste at det fremdeles var mulig å spille låter som gikk i A-dur.

«Uleste bøker og utgåtte sko» (2011) var et heseblesende hardkjør av en festplate, mens «Verden på nakken, venner i ryggen» (2012) var en mer moden utgivelse, både musikalsk så vel som tekstlig. Men allerede året etterpå kom det akustiske albumet. At en slik utgivelse kommer såpass tidlig i et bands karriere, vitner om en viss grad av hybris, og at man har ferdigdefinert uttrykket sitt. Det inntrykket sementeres med bandets tredje studioalbum.

«Alle hjerter deler seg» er ikke bare nye låter, men også sanger som ble veiet og funnet for lette for bandets forrige album. Likevel klarte bandet aldri fri seg fra dem, og dermed ble tredjeplaten et faktum. Fremdeles handler det om solvarm Orange County-pønkrock med nok Detroit-soulrock i refrengene til å fenge minst to generasjoner, men albumet mangler både de soleklare hitlåtene og sanger hvor de forsøker å tøye og fornye uttrykket.

«DE ELDSTE LÅTENE deres er de beste», sier man som regel om musikere. Det kan være mye fornuftig i et slikt utsagn, men det er dessverre slik at pønkrockband ofte har få strenger å spille på, noe som gjør at uttrykket blir temmelig begrenset når man fremdeles er i begynnelsen av karrieren. I Oslo Ess’ tilfelle resulterer det i litt for mange forutsigbare progresjoner, og det lille som er av dynamikk skyldes litt for mange femmergrep og stavelser etter hverandre.

Rent tekstlig sett er det også svært varierende i kvaliteten: Tekstlinjer som «For et sykt, sykt, sykt sted vi bebor/Hvor friheten er liten og elendigheten stor» vitner også om en tekstforfatter som ennå ikke har funnet seg til rette med sitt eget språk.

DET ER SLETTES INGEN SYND å gjenta seg selv eller parafrasere andre såfremt man har stålkontroll på det man driver med og vet å krydre det med akkurat nok motstand til å holde på lytterens oppmerksomhet. Se bare på Bruce Springsteen, Rancid, Social Distortion, The Hold Steady og The Gaslight Anthem. Men Oslo Ess er ennå for ferske til å stivne slik de tidvis gjør her. «Alle hjerter deler seg» mangler en tydelig identitet og blir dermed et eksempel på at også den tradisjonelle rocken ikke lenger trenger albumformatet; et knippe låter i ny og ne holder lenge.

alle_hjerter_deler_seg-26120193-frntl.png