Harket uten publikumstekke

Kjedelig og ukarismatisk.

MIDT PÅ TREET: Konserten med Morten Harket ble dessverre en heller kjedelig og langdryg affære, mener BTs anmelder. Foto: CAMILLA KORSNES

  • Einar Engelstad
    Musikkanmelder i BT
Publisert:

3 av 6

Våge, Tysnes

Å hevde at Morten Harkets solokarriere er brolagt med geniale popperler er å smøre litt tykt på. Det siste albumet, «Brother», har riktignok toppet VG-lista og vært blant landets mest solgte album i et par måneder, men kritikkene har bare vært sånn midt på treet.

Skal en dømme etter responsen på Tysnesfest lørdag kveld har han også en lang vei å gå som festivalkonsertartist. For dette ble dessverre en heller kjedelig og langdryg affære.

Den som hadde håpet at Morten Harket kanskje hadde slengt med en A-ha-låt eller to, ble sørgelig skuffet. Foreløpig trekker han nok publikum på sitt eget navn til å behøve å ty til slike grep. Så lenge det varer.

Men på forrige utenlandsturné for et par år siden hadde han et knippe med A-ha-låter på settlisten, og det spørs om ikke det hadde vært et lurt trekk også her.

Han fyller 55 i september, men ser fremdeles ut som en ekte popstjerne. Holder seg imponerende godt – veltrent og uten særlig antydninger til alderstillegg. Det beste av alt: Han synger fremdeles nesten like bra som den gang A-ha toppet alle verdens hitlister midt på 80-tallet.

Problemet denne kvelden blir at han fremstår heller ukarismatisk og kommuniserer knapt med sitt publikum. Han mumler riktignok frem tittelen på låtene og synes det fint på Tysnes, men stort mer har han heller ikke å komme med.

Det begynner med «Do You Remenber Me» fra det ferske albumet og fortsetter med «Oh What A Night». Det låter helt ålreit, men la oss ikke overdrive. Harket synger bra, og er også kompetent på kassegitaren. Musikerne han har i ryggen gjør jobben sin, men det er noe forutsigbart og lett småslapt over det hele.

Knapt nok et lite knitrende stjerneskudd. Omtrent som dvask P4-musikk.

Anonymt og sterilt. Dette er verken fyrverkeri eller kinaputter. Knapt nok et lite knitrende stjerneskudd. Omtrent som dvask P4-musikk. Og applausen mellom låtene? Omtrent lik null.

Til tross for at det er solgt nærmere 5000 billetter til kveldens arrangement, er det langt fra fullt foran scenen. Bare et par hundre står forrest, og den overveiende del av publikum forblir sittende på gresset og langs bordene rundt om på plassen.

Det spiller ellers ingen rolle om låtene er nye eller gamle. Folk bryr seg lite.

Noe av årsaken til den manglende begeistringen kan nok bunne i at det ikke er Harkets største fans som befinner seg her. Han er bare en liten del av en festivalpakke – eller kanskje vi heller skulle si festpakke.

Og plagsomt festlig blir det aldri, selv om en og annen klapper takten under et par av de raskere sangene.

Etter fem kvarter er det tid for ekstranumre. Ikke fordi det virker som et desperat krav fra publikum, men mest fordi det hører med. Først «Brother» fulgt av «A Kind Of Christmascard» — mannens største hit til nå.

Sistnevnte muligens en tanke malplassert med tanke på midtsommer og 20 grader i luften, men her var det i det minste en liten antydning til begeistring å spore.

Og fremføringen til slutt av Everly Brothers’ «Let It Be Me» alene med kassegitar skapte faktisk et par magiske minutter.

I september kommer Morten Harket til Bergen. Forhåpentligvis med litt bedre respons hos publikum.

Diskuter anmeldelsen under: