Blålys for journalistikken

Bør mediene få særbehandling for å klare seg over kneiken? Mye tyder på det.

VIL DEMPE MEDIEKRISEN: I sum fremstår forslagene fra utvalgsleder Knut Olav Åmås som fornuftige. Fremtidens mediestøtte bør handle om journalistikk, og ikke hvilken plattform det publiseres på, skriver Frode Bjerkestrand. Håvard Bjelland

Facebook, Google og Donald Trump. Der har du i ekstrem kortversjon de største truslene mot norske medier for tiden.

Facebook stikker av med mye redaksjonelt innhold, uten å bidra med en krone til kostnadene ved å produsere det. Facebook og Google har tatt over store deler av annonseinntektene fra mediehusene, uten å betale skatt til Norge. Og valget av Donald Trump som amerikansk president, har på rekordtid satt tradisjonell journalistikk under press.

Mediemangfoldsutvalget forsøker å avbøte disse tunge motkreftene. Utvalget mener at Staten fremdeles må bidra betydelig til å støtte norsk journalistikk, alternativet er for grimt til å forestille seg.

Inntektslekkasjen til de amerikanske teknologigigantene er vanskelig å utfordre. De tilbyr svært lave annonsepriser, og har enorm rekkevidde. Krisen har tvunget mediehusene til å ta betalt for innholdet sitt isteden, noe som ser ut til å være en lovende løsning. Men å endre driftsmodell så fundamentalt, tar tid.

Og bak den økende folkelige kritikken mot tradisjonelle medier, ligger en svimlende logisk brist: At Donald Trump har et nokså løst forhold til sannheten, er dokumentert til det kjedsommelige. Likevel blir demagogen i Det hvite hus brukt som sannhetsvitne for at mediene er svindlere og bløffmakere. «Go figure», som amerikanerne sier.

Les også

KULTURMINISTEREN: Åpner for 135 millioner i året til TV 2.

Hvordan skal norsk journalistikk overleve i møte med så sveipende, globale krefter? Det har sikkert utvalgsleder Knut Olav Åmås spurt seg selv. Han er til daglig leder av stiftelsen Fritt Ord, som skal opprettholde og utvide rommet for ytrings- og pressefrihet her i landet.

I sum fremstår forslagene som fornuftige. Fremtidens mediestøtte bør handle om journalistikk, og ikke hvilken plattform det publiseres på.

At medienes momsfritak utvides til alle nyhets- og aktualitetsmedier og salg av enkeltartikler, er i tråd med den teknologiske utviklingen.

Ideen om særskilte tilskuddsordninger for innovasjonsprosjekter og samfunnsviktig journalistikk, kan også være en god idé, så lenge medieøkonomien er som den er.

Men da må ordningene holdes på flere mils avstand fra Stortinget, og bestyres av uavhengige organer eller utvalg. Hvis ikke, vil troverdigheten undergraves på null komma niks.

Det mest radikale forslaget fra Åmås-utvalget, er forslaget om å frita mediebedriftene fra kravet om arbeidsgiveravgift i fire år. Utvalget har rett i at dette er et ubyråkratisk tiltak, som holder politikerne på god avstand.

Men det er samtidig friskt at en hel bransje ber om fritak fra et generelt og nokså upopulært bidrag til statskassen, til en verdi av en halv milliard kroner i året. Skal forslaget seile gjennom høringsrunden og Stortinget, må det gjøres et grundig politisk forarbeid, der kriseforståelsen faller på plass.

Felles for mange av forslagene, er at de er tidsavgrenset. En optimistisk tilnærming, for det betyr at utvalget forventer en lysere fremtid for mediene. Dessuten forstår utvalget hvor politisk krevende det kan være å be om permanente unntaksordninger for en spesifikk bransje.

Forslagene fra Mediemangfoldsutvalget kan gi mediene en befriende timeout, en vernende statlig hånd mot samtidens globale rystelser. Men på sikt må norske medier av alle formater og størrelser arbeide knallhardt med overgangen til nye driftsmodeller. Målet må være at mediene i størst mulig grad skal forsørge seg selv.

Les også

MEDIEFORSKAR: Norsk radio må reddast.

Mediedebatten utvalget legger opp til, kan samtidig fungere som et nyttig spark til oss som jobber i denne bransjen.

Å modernisere mediene handler så til de grader om å skjerpe integriteten og forsvare de grunnleggende prinsippene for all journalistikk. Den skal være grundig, saklig, maktkritisk og velbegrunnet.

Større åpenhet om hvordan vi jobber, om motiver og metode er helt nødvendig. Vi kan ikke lenger ta for gitt at alle forstår det fluffy begrepet «samfunnsoppdraget».

Strømmen av populistisk propaganda og falske nyheter har ett eneste mål: Å undergrave uavhengig journalistikk og stilne de kritiske røstene som tross alt finnes der ute, og dermed gjøre det enklere å legitimere politikk med grumsete motiver og mål – eller å skjule lovbrudd eller skrøpelig etikk.

Et samfunn som ikke beskytter de frie mediene, kan bli et samfunn på vei mot det autoritære.