Hvor er artistene som utfordrer «norske verdier»?

Sophie Elise er en personlighet som stadig skaper friksjon i det norske samfunnet. Vi er heldige som har henne.

Denne artikkelen er over to år gammel

Oppstyret etter lanseringen av Sophie Elises musikkvideo «All Your Friends» var til å bli sint av: Kommentarfeltet på Youtube hadde så mange rasistiske og sjåvinistiske innlegg at muligheten for å kommentere ble fjernet. Så slettet de alt. Hovedårsaken til hatet var at Sophie Elise danser og flørter med (tromsøværingen) Kingsford Siayor. Han er en flink skuespiller – han gjestet Bergen i år med «Eg ringer mine brør» på Hordaland Teater – og han er mørkhudet.

Ingen med vettet i behold bør se videoen til «All Your Friends» som et bevisst provokasjonsforsøk rundt hudfarge. Det de prøver på er noe kjedeligere: Å kopiere estetikken til internasjonale, mer verdensvante stjerner som Tove Lo, Icona Pop og MØ, nordiske artister som krydrer elektronisk popmusikk med tekster om frigjort seksualitet. Videoene har varme temperaturer (for da må man kle av seg), solnedgang og karibisk stemning (her erstattet med Lofoten). En romantisert «flukt til koloniene», gjort av skandinaviske kunstnere siden Fritz Melbye besøkte St. Thomas på 1800-tallet.

Videoen og det påfølgende oppstyret bekrefter Sophie Elise som en interessant person på det norske kulturfeltet. Hun ble kjent som blogger, og skrev om lykke, femininitet og utseende. Men suksessen førte til hets: Første gang jeg hørte om henne var da programmet Radioresepsjonen kalte den daværende nittenåringen for en «knulledokke» på radio, lavmål til «humor» å være.

Jeg liker det at hun klarer å trykke på knappene til tullinger. «All Your Friends» er uoriginal, men likevel i en mer interessant dialog med dagens politiske landskap enn andre «kredible» norske popartister er. Det merkverdige her er ikke spørsmålet om hvorvidt oppstyr gjør låten bedre eller dårligere – de som liker eller misliker «All Your Friends» må få lov til det – men at Sophie Elises kontroverser sier noe om hvor fritt for friksjon norsk popmusikk egentlig er.

Norske kommersielle artister holder seg som regel unna politikk i kunsten sin. Det som kjennetegner de to største som synger om samfunnet vårt, Karpe Diem og Lars Vaular, er at artistenes språk avgrenser deres publikum til nordmenn. Deres popularitet kan ikke måle seg med internasjonalt kjente artister, som Kygo eller Astrid S, som fremstår nasjonsløse i tekst og musikk. Sophie Elises engelske synging er internasjonalt ment, men hun skaper likevel friksjon mellom hennes uttrykk og stygge sider av det norske samfunnet. For meg understreker hennes mot andres mangel på identitet.

Historikeren Carl Becker skrev at «historie er hva nåtiden velger å huske om fortiden». Dette gjelder ikke bare politiske spørsmål, som hvilke statuer man bør fjerne, eller hvilke «norske verdier» man snakker om under valgkamper. Det gjelder også «triviell» underholdning: «All Your Friends» er triviell underholdning, men triviell underholdning finnes aldri i et vakuum.

Alle har perioder i livet hvor man selv ser kontekst påvirke minnene: Jeg var elev på ungdomsskolen da World Trade Center ble truffet av kaprede fly dagen etter stortingsvalget i 2001 og student på universitetet da Bondevik II-regjeringen ble stemt ut til fordel for Stoltenberg II høsten 2005. Derfor husker jeg dette som en formativ periode, der politikk og store samfunnsspørsmål var mer enn viktige: De var dramatiske. Men hitlistene? Skremmende like i sin apati som dagens: Tullete rap på norsk (Ravi da, KingSkurkOne nå). Karibisk pop («Gasolina» da, «Despacito» nå). Barnestjerner (Amy Diamond da, Marcus & Martinus nå). Blond pike som satser internasjonalt med vage tekster (Venke Knutson da, Astrid S nå).

Samfunnets politiske hukommelse forvrenger hva vi minnes og hva vi velger å ignorere. Mistanken min er at dette også gjelder individer. For meg er rapduoen Gatas Parlament blitt viktigere nå enn da de var aktive. Det Bush-kritiserende bandet Dixie Chicks er relevant i mine øyne, selv om jeg aldri hørte på dem. Denne dynamikken vil også gjelde Sophie Elise. Jeg krysser fingrene for at hun blir husket og diskutert om fem, ti og kanskje hundre år. Det er ikke hennes feil at det er så mange norske popartister som ikke tør å utfordre det norske samfunnet i kunsten sin.