Han evner å gi en voldelig serieforbryter en troverdig stemme

Eivind Riise Hauge har skapt en forfriskende romankarakter som gir oss noe annet enn de vanlige rødvinsdampede middelklasseperspektivene man serveres gjennom et langt litteraturår.

Bergensforfatteren Eivind Riise Hauges nye roman kan tidvis være litt frustrerende, men den har noen svært forfriskende styrker. Foto: Pressebilde/Helge Skodvin

  • Joakim Randa Berthelsen
Publisert Publisert

5 av 6 hjerter

Forfatteren Eivind Riise Hauge har markert seg med en markant allsidighet både hva angår sjanger og tematikk. Hans evne til å dykke ned i enkeltmenneskets sinn, dvele ved vedkommendes spesifikke livssituasjon og troverdig gi dem en distinkt, egen stemme, har vært en styrke i hans forfatterskap.

I hans seneste roman, «Korrektur av et sorgens kapittel», får disse evnene bryne seg på en litt annerledes personlighetstype.

Rorgen, som hovedpersonen noe motvillig lar seg tiltales som, er en mann det meste i livet har gått skeis for. Gjennom hele sitt liv, fra barnsben av, er han blitt identifisert som et uromoment og siden plukket ut fra samfunnet og inn i spesialklasser, psykiatri og fengselsvesen. Han er en av dem som alltid forklares og aldri forklarer, en av dem som bare nevnes som en del av en grusom statistikk, som gjerningsmann i en nyhetsartikkel eller simpelthen er gjenstand for ryktespredning i lokalsamfunnet.

I denne romanen arter det seg dog annerledes; her møter vi en av disse usynlige mennene fra de anonyme nyhetsartiklene på egne premisser. Rorgens virkelighet er romanens eneste perspektiv – han erindrer, assosierer, resonnerer, klager, drømmer, forklarer og bortforklarer med egne ord, med sin egen røst. Fra fengselscellen forteller han historien om sitt liv, sakte, men sikkert brettes fortiden ut, ispedd tanker, konspirasjoner og nærværet av en navnløs redsel.

Les også

Mammapermisjonen var rolig og harmonisk. Så hun begynte å skrive om mord.

Man leser på sett og vis en slags forsvarstale her, ikke i klassisk juridisk forstand, men som et ufiltrert bilde av et pustende menneske i et usentimentalt forsvar for egen menneskelighet. Rorgen er en forfriskende annerledes romankarakter i norsk samtidslitteratur, og kan med litt velvilje nærmest leses som et vrangbilde av de evinnelige rødvinsdampede middelklasseperspektivene man serveres gjennom et langt litteraturår. For all del, Rorgen har også leflet litt med universitetsstudier og deltar på opp til flere festligheter i bemidlede strøk, men det er det distinkte utenforskapet og den intime nærheten til dette perspektivet som gjør Riise Hauges roman interessant, men også teknisk krevende.

At Riise Hauge evner å gi voldelig serieforbryter en så intim og troverdig stemme, er intet mindre enn imponerende. Rorgen er en velskapt karakter og hans tidvis ville tankestrøm fyller romansidene med forbausende enkelhet, dog ikke uten en viss risiko. Prosaen er konsekvent assosiativ og befinner seg helt på bristepunktet, slik den nødvendigvis må gjøre for å gi en slik karakter en viss troverdighet, men tidvis bikker det dessverre over i det nærmest parodiske.

Man kan selvsagt innvende at dette er bevisst litterært grep og argumentere godt for dette, men hva angår «slagbjørnen» som er et gjennomgående motiv fra de spede ungdomsår til romanens ende, blir det rett og slett litt i overkant.

Les også

Intens psykologisk thriller om hvor galt det kan gå når man får barn

Når Rorgen forklarer sitt angrep på pokerhaien Willy, skildres det slik: « [ ...]jeg forestiller meg at det er bjørnen som kommer mot meg, min barndoms slagbjørn som kommer med all sin kraft, men nei, Willy er ingen bjørn, jeg er bjørnen, og han svinger etter meg og jeg dukker [ ...]».

At han i tillegg tatoverer en faktisk bjørn på skallen formidler budskapet om hans uherdede, frisinnede villskap i overkant tydelig for undertegnedes smak.

Les også

Jarle Skavhellen leverer strålende materiale

Dette er en roman med tydelige svakheter, men som også besitter så åpenbare, forfriskende styrker jeg i stor grad faller for fristelsen til å se bort ifra dem. Det er ikke et kjellermenneske Riise Hauge har skildret her, men snarere en slags stille storm, en av disse ansiktsløse kisene som passerer en i Skostredet og planter frykt i deg uten at du helt vet hvorfor.

Her får kloggen i systemet en troverdig stemme, og en nyttig påminnelse om at ikke alle kan mures inne i et rekkehus.

Publisert
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Roman
  4. Psykiatri
  5. Kultur
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les videre

  1. Ingebjørg tenkte ut krimplot da hun trillet barnevogn rundt Storelungeren
    Ingebjørg Berg Holm ble krimforfatter da hun hadde mammaperm. Når hun nå gir ut sin tredje bok, vender hun blikket mot…

    Les hele artikkelen

  2. Bokbåten kan få nytt liv – sjekk planene

  3. Kulturlivet åpner, men strilene får ikke komme. – Komisk.