Storslagen sårhet

Musikkanmeldelse: dePresno er best når han er på bristepunktet.

Bjarte dePresno Borthen er en av flere bergensartister som har utmerket seg det siste året. Med sin uttrykksfulle, særegne vokal og et spennende, kjølig lydbilde har han gjort inntrykk på publikum, kritikere og bransjefolk.

Det er han slettes ikke alene om, men det som skiller dePresno fra andre popyndlinger er at han allerede har funnet et interessant uttrykk som skiller seg ut i mengden.

dePresno har en sårbar og søkende stemme. Historiene han forteller gir ingen fasitsvar, men strekker seg forsiktig ut i rommet mens de søker etter retning og mening. Melodilinjene skiller seg ikke nevneverdig ut, men i kombinasjon med perkusjon og programmering får de en ny dimensjon. De ellers så trauste progresjonene matches med en perfekt motsats i de skjelvende, nesten minimalistiske arrangementene.

På sitt beste føles det som om hele lydbildet er på nippet til å springe ut i full blomst, men at vi som lyttere ennå får lov til å nyte spenningen og dramatikken like før forløsningen.

Denne nerven er verdt mer enn all verdens finurlige tonerekker og gjør EP-en til et ekte lyspunkt høstmørket. For de som har fulgt med på dePresnos karriere, er det imidlertid bare én ny låt her. Slik sett kan man spørre om han ikke burde brukt anledningen til å by på mer nytt materiale, nå som han har alles oppmerksomhet. At han kunne vist at han har enda mer inne.

Uansett: dePresnos debut-ep består av fire solide låter. Og forhåpentligvis tar dePresno et ordentlig skritt videre når debutalbumet en gang kommer.