Teaterjordmoren jubilerer

Hun var skråsikker, Anne Gullestad, i 1967; vestlendingene trengte en teaterjordmor for å gi dem mer tro på seg selv.

Denne artikkelen er over 15 år gammel

Fensal i Bergen 7. desember 1967. Teaterdronningen Anne Gullestad legger 10.039 kroner og 75 øre på bordet — overskudd fra sitt eget Haugtussaprosjekt. Pengene kunne bli egenkapital til Norges første teaterjordmor, også kalt Vestlandske Teatersenter.

«Når det lukkast teatret å overføre regionen sine stadbundne mytar og konflikter, humor og komedieliv til scenen, så kan teatret vera med på å gi menneska i denne regionen eit høgare medvit om eigne røter, eigne mytar, eigen kultur. Eit høgare medvit om eigen kultur er med på å skapa større sjølvtryggleik og meningsfylde i kvardagen».

Omtrent sånn ordla Gullestad seg før pengegaven ble annonsert i 1967. 40 år senere lever Vestlandske Teatersenter i beste velgående. - Men mye har forandret seg, og vi må stadig tenke nytt, sier dagens kunstneriske leder, Steinar Thorsen.

Ut i distriktene

I klartekst ville Anne Gullestad og hennes støttespillere spre teater ut i distriktene. De mente at teater var så viktig at folk flest måtte få mulighet til å oppleve det. Og kanskje den beste måten å gjøre det på, var å være en hjelper, en forløser til dem som selv ønsket å lage teater, men som ikke hadde forutsetning for å gjøre det.

Dermed ble jordmorfunksjonen den viktigste. Kurs, teaterskole for barn og unge, og initiativtaker til nye teatre. Sånn ble lederutdanningsprosjekter etablert. Sånn fikk friteatergrupper en medlemsorganisasjon, hjelp til utstyr og lokaler. Og sånn ble Sogn og Fjordane Teater, Bømloteateret, Haugesund Barneteater, Rogaland Amatørteaterråd, Teatret Vårt i Molde, Hordaland Teater, Kulturbåten Innvik, Teaterfestivalen på Stord, Teaterskolen for barn og unge og mye mer etablert. Samtlige med Vestlandske Teatersenter (VT) som jordmor.

Gjennom VT fikk langt flere kommuner og fylker enn de vestnorske hjelp til å tilegne seg grunnkompetanse om teater.

— Svært mye i Teater-Norge kan takke VT for starthjelpen, sier Steinar Thorsen, som ikke kan få fullrost Anne Gullestad, Svein M. Kile, Hilde Marte Kile, Ellen Williams og andre for det viktige arbeidet de første årene.

Må tenke nytt

— Men er Vestlandske Teatersenter viktig i dag?

— Så absolutt. Vi skal fortsatt legge hovedvekten på å skape teater for barn og unge, vi skal følge retningslinjene om å stimulere til ny, norsk dramatikk og ta vare på det nynorske språket og talemålet, sier Thorsen.

Han peker på hvor viktig det er å stimulere til økt aktivitet innen teater, men at tidene har forandret seg.

— Vi må tenke nytt. Vi har fortsatt teaterskole for 150 barn og unge, men nå er synliggjøring og nettverksbygging sentrale virkemidler i utviklingen, sier Thorsen og viser til satsing på teaterfestivaler og skuespill som hever seg over gjennomsnittet i teaterlandskapet. Senteret vil stå bak oppsetninger som viser at de er profesjonelle, og som dermed genererer etterspørsel til det de ellers driver med.

— Det er ikke lenger slik at så mange vil gå på kurs i helgene for å lære seg teater. Institusjoner og foreninger vil heller kjøpe tjenestene. Da står vi klar. Sånn skaper vi teater om trygg trafikk og barns levekår, med veimyndigheter og Redd Barna som oppdragsgivere. Samtidig når vi ut med kultur og skaffer midler til våre medlemsforeninger, som for det meste er frie teatergrupper, sier Thorsen.