Et hyl i Kollevåg

Howl overbeviser med saftig rock som er like mye Springsteen som Sonic Youth

5 av 6

Howl er den type band som antakelig ville revet ned hele stedet om de spilte på et lite, tett sted som kjelleren på Garage. Den utagerende energien var i alle fall nok til å fylle en ellers daff gressbakke på Lost Beach, med et publikum som aller helst ville bli sittende. Dette lot ikke Howl seg stoppe av.

Vokalist Simen Lund er en liten djevel på scenen; en del klassisk rocker og en del nymotens sprellemann. Musikken på sin side stjeler like mye fra Bruce Springsteen (melodiene og tekstene) som fra Sonic Youth (igjen melodiene, og ikke minst støyveggen).

Debutalbumet «Higher class of lush» kom i fjor høst (og ble blant annet belønnet med en sekser av BT), og bandet surfer fremdeles på de gode vibbene som kom fra det knippet med låter.

I tillegg til hiten «Repeater» var det andresingelen «1975» («en hyllest til mitt fødeår, til Bruce Springsteen, og til fylleangst») som satte i sving mest følelser blant publikum. Og selv om resten av bandet hadde en tendens til å forsvinne inn i bakgrunnen bak Lunds hylende vokal, var inntrykket etter konserten at dette er et band som kan sine saker til fingerspissene.

WALTER N. WEHUS