Balansekunstneren Larsen

Larsen jakter fortsatt på (pop) lykken

DEN GODE TREDJEPLATEN: Marit Larsens tredjeplate er solid, fengende og fin. Men mangler kanskje den store overraskelsen, mener BTs anmelder. MATTIS SANDBLAD

4 av 6

Marit Larsen har gått fra å være barnestjerne til å bli kritikerfavoritt. Når 28-åringen nå kommer med sitt tredje "voksne" album "Spark", føles det vel egentlig som hun alltid har vært der med sitt søte og rendyrkede popmusikk. Men der musikken hennes kanskje er blitt oppfattet som vel sukkersøt av noen, er det nå et større innslag av bitterhet i smaken.

Marit Larsen starter med den fine og neddempede "Keeper of the keys", stemmen til Larsen legger seg fint mellom spredte pianolyder og en akustisk gitarer som også fungerer som sangens rytmeseksjon. Sangens tekstlinjer er akkurat så direkte at vi skjønner hva hun synger, men de sklir ikke over i det mer banale slik Marit Larsen kan gjøre enkelte ganger.

Den fengende "Don't move" er første singelen fra "Spark", og her viser Larsen seg som den popsmeden hun er. Låten er dessverre litt overprodusert — Larsens faste produsent Kåre Vestrheim kunne fint droppet enkelte av strykerarrangementene. Istedenfor å løfte låten, tar de overlessede strykearrangementene vekk noe av nerven som ligger der.

"Spark" låner villig fra ulike hjørner av musikkhistorien. Og på "Have you ever" låner hun av seg selv da hun prøver å lage en ny "Don't save me", noe som bare fungerer sånn passe. Det som kanskje i størst grad skiller "Spark" fra hennes forrige plater er større innslag av americana, for eksempel på den fine "I Can't Love you Anymore".

spark_larsen.jpg

Marit Larsen er alt annet enn en ny Emmylou Harris, men hun får frem akkurat passe sårhet på en tekstlinje som "while you were busy leaving, my heart was holding on" til at det fungerer. Etter et par tre gjennomlyttinger av "Spark" står "I Can't Love You Anymore" foreløpig som den sterkeste låten.Også "Coming Home" sitter bra, og her er hun tilbake i umiskjennelig Marit Larsen-terreng, selv om vi også ane et lite hint av Fleetwood Mac der et sted.

"Spark" handler trolig om bruddet med den tidligere kjæresten Thom Hell, og det er vel nå jeg skal skrive at Marit Larsen har fått et mer "voksent" og "modent" uttrykk, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Hennes nye plate har ikke like mange soleklare hiter som det var spesielt på debutplaten "Under the surface", "Spark" mangler også noe som skiller seg ut og virkelig overrasker.

Men hun balanserer hele tiden fint mellom genuint fengende popøyeblikk og mer tilbakelente låter som maner til ettertenksomhet — alt i en stil og en tone som er umiskjennelig Marit Larsen.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!