Kjøtt og kirsebær

Neneh Cherry utfordrer The Things kjøttjazz, skriver Jenny Hval.

PÅ JAZZBÆRET: Neneh Cherry møter i frijazzgruppen The Thing (her representert ved saksofonist Mats Gustafsson) i et nytt og overraskende samarbeid. Alex Hinchcliffe

Jenny Hval

Tidsskriftet «Journal of Consumer Research» publiserte nylig en studie som viser at amerikanere og briter synes kjøtt er mer macho enn vegetarmat, og at det finnes mange flere språklige uttrykk som knytter sammen stereotypisk maskulinitet og kjøtt, enn maskulinitet og grønnsaker. Tøffe cowboyer trenger biffen sin, for eksempel, og menn liker å grille store kjøttstykker.

Den svensk-norske frijazztrioen The Thing – saksofonist Mats Gustafsson, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Paal Nilssen-Love – spiller også på kjøtt. Under konserter har de alltid på seg matchende T-skjorter med logoen til «Ruby’s BBQ, Austin, TX» påtrykt. På trioens forrige album spilte de til og med inn en hyllest til denne restauranten, kalt «Beef Brisket (For Ruby)». I bandets cd-boks «Now And Forever» (2008) fulgte det også med en plakat der gruppens navn sto skrevet med diverse biffstrimler. I tillegg spiller de grenseløst, tidvis fullstendig utagerende på scenen. Det er umulig å ikke tolke T-skjortene og kjøttematikken som en kobling mellom frijazz med høyt volum og aggressiv maskulinitet – som en slags macho jazz culture .

Fra Tricky til Stooges

Nå er The Thing aktuelle med ny plate og nye, fruktige matbilder: «The Cherry Thing», et samarbeid med den svenske sangeren Neneh Cherry. Hun er kjent for sin nyskapende blanding av hiphop, soul og pop på platen «Raw Like Sushi» (1989), med hits som «Buffalo Stance» og «Manchild». Senere jobbet hun med triphop-artister som Massive Attack og Tricky, og sang duetten «7 Seconds» med senegalesiske Youssou N’Dour. Men hun er også stedatteren til Don Cherry, frijazztrompetisten som skrev låten The Thing har tatt sitt bandnavn fra. Alt henger som kjent sammen. Dette albumet er likevel blitt mye mer, eller noe ganske annet enn, «et møte mellom to uttrykk» eller en «ny vår» for en avdanket artist.

Når jeg setter på låten «Golden Heart», også skrevet av Don Cherry, hører jeg nemlig ikke lenger de ovennevnte døde metaforene og henvisningene til kjøtt og maskulinitet, men et band som låter svært levende. Opptaket får meg til å lytte som om jeg er i samme rom som bandet. Det låter åpent og mørkt, og stemmen strekker seg utover i mantra-aktige fraser, med en skitten ekkoeffekt som gir den et skarpt skinn. De fire musikerne spiller seg videre til sporet sprekker opp og faller fra hverandre, og en rullende, toneløs lyd fra saksofonen signaliserer neste kutt, Stooges-låten «Dirt». Materialet veksler altså mellom coverversjoner av jazz— og rockespor, i tillegg til en hiphop-låt og noen originaler. Det spruter av overskudd, spesielt av Cherry – hun har en råskap og mangfold i stemmen som lett matcher The Things improvisatoriske samarbeid. Overgangen mellom fritenkende jazz og punk er mange steder fullstendig sømløs.

Ukontrollert lyd

Allerede i første låt, Neneh Cherrys egen «Cashback», hører jeg en tilstedeværelse og skarphet som bringer henne nærmere bandet. Det spilles røft, og stemmelyden er verken fra Cherrys eller teknikernes side polert eller glattet ut. Slik kan hun nærme seg lyden av Mats Gustafssons saksofon, og den ukontrollerte, skarpe lyden i vokalen er det som gjør at dette prosjektet kan låte fritt.

Noen steder interesserer jeg meg mer for hvordan platen låter enn for de ulike musikalske strukturene, spesielt på Suicide-coveren «Dream Baby Dream». Når Cherry er i lydbildets sentrum, tett sammenvevd med bandet, kan jeg følge den banale teksten («gotta keep them dreams coming … forever and ever … dream, baby, dream») som om den var improvisatorisk lyd. Den løsslupne holdningen, den skittenskarpe lyden og hennes frie blanding av rap og sang får meg til å legge merke til forholdet mellom lyd og ord – jeg hører improvisatorisk punktekst.

Kjøttet i galskapen

Samtidig skurrer noe for meg – det som spilles rundt Cherrys stemme er overraskende trygt og tradisjonelt. «Dream Baby Dream» begynner med en fantastisk drone-intro, som ebber ut i en jazzbasslinje jeg ikke føler tar meg noe sted. På Madvillain-coveren «Accordion» er den ultraskakke beaten fra originalen strammet opp til et standardkomp. Cherrys veksling mellom sang og rap gjør den bedre, mer ustødig, men det er likevel ikke fritt for at jeg kjeder meg.

Kanskje er det nettopp jazzelementene som ikke er så interessante på denne platen – den sterke forankringen i en tung rytmeseksjon som blåses ut og bygges opp til spetakkel. Denne byggingen har for meg samme effekt som The Things biff-T-skjorter – den forankrer det utagerende elementet i musikken til noe kontrollerende og trygt, et bilde av en stereotypi, en kjerne av kontroll. Og hvis det er dette som er the beef brisket , altså kjøttet i improvisasjonen og galskapen, vil jeg at kjøttrevlene skal gå fra hverandre og gi plass for noe annet.

Enig med vår kommentator? Si din mening!