Hennes første essaysamling åpner samtidslitteraturen for leserne

Margunn Vikingstad er blant annet litteraturkritiker og programrådgiver ved Litteraturhuset i Bergen. Nå er hun ute med sin første essaysamling.

Men Margunn Vikingstads forsøk på samtidsdiagnose blir for enkle.

  • Johannes Grytnes
    Johannes Grytnes
    Litteraturanmelder
Publisert Publisert
4 av 6 hjerter

Da tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) i 2017 uttalte at hun virkelig hadde håpet at «tiden skulle være forbi for at noen skal fortelle folk hva som er god og dårlig kultur», skapte det furore. For hva lever vi av, vi kritikere, annet enn av å fortelle folk nettopp hva som er god og dårlig kultur? Lenge var kritikerens dømmekraft en selvfølgelig del av den demokratiske offentligheten. Men slik er det ikke lenger.

Nå er den profesjonelle kritikeren iboende antidemokratisk, et etterslep fra 1800-tallet, som vralter surmaget rundt som en dinosaur med magesår. Litteraturkritiker Margunn Vikingstads essaysamling «Rapportar frå randsonene» er et argument mot slike stereotypier. Gjennom lesninger av syv samtidsforfattere viser Vikingstad hvordan en profesjonell leser kan operere på demokratiets side. Hennes tolkninger er åpne og presser seg ikke på leseren.

Gjenkjennelse er en viktig lesemetode gjennom boken. Forfattere så forskjellige som Sara Stridsberg, Geir Gulliksen og Jon Fosse blir lest ut fra tanken om at de har noe å fortelle oss om hvordan vi lever. Hvordan tenker vi på frihet, sorg og begjær, og hvordan forvalter vi disse ofte problematiske kategoriene i våre egne liv?

I tekstsamlingens beste essay, om Geir Gulliksen, vever Vikingstad egne erfaringer tett sammen med bøkene hun leser. Perspektivene svinger, fra den ene hovedpersonen til den andre, og til Vikingstads eget møte med Gulliksens prosa. Slik oppstår det en form for intimitet mellom hennes lesning, karakterene hun skriver om, og leseren av «Rapportar frå randsonene». Som om alle tre eksisterer samtidig, og det gjør vi jo, på en måte.

Les også

Han er glitrende når han skriver om ting han kan

Her lykkes boken med det den setter seg fore, nemlig å åpne litteraturen opp for sine «randsoner», et begrep som i økologien betegner overgangen fra en biotop til en annen: en gjensidig befruktning.

Vikingstads begrepsapparat fremstår i «Rapportar frå randsonene» som «samtidig» med de forfatterne hun leser. Dette medfører også noen problemer. Når kritikeren i for stor grad spiller på lag med bøkene, forsvinner den kritiske distansen. I bokens innledende essay etablerer hun noen teoretiske innsikter som vil være førende for lesningene hennes:

«På ulike måtar framstiller forfattarane eg skriv om i denne boka, den menneskelege einsemda som noko som kan og nødvendigvis må brytast mot den andre. Det handlar altså om ein fridom som står nokså langt frå ein liberalistisk fridom.»

Heller enn en kritikk av det liberale frihetsbegrepet (Vikingstad virker ikke å skille mellom liberal og liberalistisk), er dette en god utlegning av nettopp den liberalismen som ligger til grunn for vårt samfunn: Frihet og autonomi må veies mot fellesskap, trygghet og tilhørighet. Her ser vi hva som skjer når kritikeren glemmer å tenke kritisk om både seg selv og sin egen samtid: Kritikeren, heller enn å være en som skaper ubehag og utfordrer etablerte sannheter, blir en forsvarer av hegemoniet.

Et annet eksempel på hvordan det å være for åpen for samtiden og dens litteratur kan føre til snøblindhet, kommer i essayet om Anne Oterholm, hvor Vikingstad sirkler inn noen innsikter om virkelighetslitteraturdebatten:

«For til liks med litteraturen sjølv konstruerer vi alle historier, heile tida, i nære relasjoner, på jobben, ute i det offentlege, i kvardagen. Med eit større medvit om dette vil vi truleg òg lese «verkelegheitslitteraturen» med eit mer skjerpa blikk.»

At denne debatten, som har preget det litterære Norge i to årtier kan avspises med en henvisning til at «alt er fortellinger», faller på sin egen urimelighet. De som gikk på humanistisk fakultet på 1980- og 90-tallet vil kanskje gjenkjenne en utvannet versjon av postmodernismens «alt er tekst» i et slikt utsagn. Var det ikke nettopp dette Karl Ove Knausgård og flere med ham, utfordret med sin insistering på at «dette har skjedd, dette er virkelig»?

Les også

Folkemordets ivrige byråkrater

«Rapportar frå randsonene» er best der leseren får være med på kritikerens møte med bøkene. Likevel sitter jeg etter endt lesning igjen med en litt tom følelse. Nærheten mellom kritiker og bok levner liten plass for det kritiske blikket. Uten motstand mot bøkene, ender kritikken fort opp med å bekrefte våre rådende forestillinger, og dermed også tingenes tilstand.

Publisert
  1. Litteratur
  2. Bok
  3. Essay
  4. Karl Ove Knausgård
  5. Bokanmeldelse

Les videre

  1. – Tekstene er glit­rende når han skriver om det han kan
    Frode Helmich Pedersen har skrevet en strålende essaysamling, som tidvis er for dårlig, skriver BTs anmelder.

    Les hele artikkelen

  2. Trenger du julegavetips? Dette er årets beste bøker.

  3. Nå har han solgt en million bøker: – Jeg holdt på å gi opp

BT anbefaler

De har tre små barn, to jobber og en bar. – Dette gjør vi for gøy.

Paret hadde drømt om å åpne bar i årevis. Med tre små barn tok de steget. Så kom skjenkestoppen.