Nesten for mye av det gode

Spilleglad gitarlegende i storform.

Publisert: Publisert:

JAZZET: Amerikanske Pat Metheny imponerte på Verftet onsdag. Bildet er fra konserten han hadde i Stavanger kvelden før. Foto: PÅL CHRISTENSEN

5 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Enkelte gloser og fraser fra tyskundervisningen på ungdomsskolen sitter fremdeles igjen. Ikke minst «In der begrenzung zeigt sich der meister» — om kunsten å begrense seg. Den amerikanske jazzvirtuosen Pat Metheny har tydeligvis ikke hatt samme lærer som anmelderen.

Det betyr ikke at onsdagens konsert for en nesten fullsatt sal i Røkeriet på USF ble noen dårlig kveld. Men to timer og tre kvarter uten pause ble til tider både krevende og en anelse slitsomt i lengden. Ikke minst for bena. For selv om de akustiske forholdene i det ombygde Røkeriet er glimrende, er betonggulvet like hardt som før.

I år kan 59 år gamle Metheny feire 40-års jubileum som artist, og er kanskje mer vital og produktiv enn noensinne. Det sier for øvrig ikke så rent lite. Utallige er platene han har deltatt på i årenes løp – både sine egne og sammen med andre artister. Foruten nesten alt som kan krype og gå innen jazzens elitesjikt, har han jobbet med både Joni Mitchell, David Bowie, Silje Nergaard og Jan Garbarek. Det er riktignok et kvart århundre siden Metheny hadde en slags popstjernestatus med nedslagsfelt langt utenfor de jazzfrelstes sirkler, men fremdeles hører han med blant de aller største navnene innen moderne jazz.

Han begynner stillferdig og kontemplativt alene på senen med akustisk gitar. Vakkert og melodisk med en anelse bossa-feeling. Deretter er det skifte til den såkalte pikassogitaren – et instrument han er så godt som er alene om å spille på. 42 strenger. Fire gitarhalser. En merkelig blanding av tradisjonell gitar, bass og harpe på en gang. Resultatet blir absolutt hørbart og annerledes. Ikke helt ulikt det som den sveitsiske harpespilleren Andreas Vollenweider gjorde furore med på slutten av 60-tallet.

Deretter er det resten av bandet på scenen. Chris Potter på saksofoner, Ben Williams bak ståbassen og trommis Antonio Sanchez. Materialet hentes i stor grad fra Methenys forrige plate «Unity Band» men han sper også på med «The Bat» og «Police People» fra hans tidligere karriere på 80-tallet. Hovedpersonen selv bytter gitarer og skifter mellom akustisk og mer fusionaktig elektrisk sound, og følges tett av sine musikere. Solid samspill og virtuose solopartier i skjønn forening.

Nytt band. Det vil si. Pat Metheny får selskap av keyboardspiller Guilio Carmassi og kunngjør samtidig at gruppen nå har skiftet navn til Unity Group. Noe som igjen innebærer at materialet hentes fra albumet «Kin» som kom ut tidligere i år. Variasjonen er det ingenting å utsette på. Tiittellåten «Kin» som et lite symfonisk verk. «Rise Up» der også saksofonist Chris Potter får vise at han kan spille gitar. Og ikke minst den usigelig vakre balladen «Born».

På scenen står også «The Orchestrion». En merkelig blanding av gigantiske selvspillende perkusjonsinstrumenter og noe som så ut som et to overdimensjonerte flaskeorkestre. Visstnok levninger fra et av mannens tidligere prosjekter og det fungerte nok mer som scenestaffasje enn en del av lydbildet. Og må være et slit å reise rundt med på turne.

Så er det tid for duetter mellom Metheny og hver av hans følgesvenner etter tur. Før det hele avsluttes med nok et par melodier fra 80-tallet. Men han gir seg ikke med det. Kommer tilbake og gjør en lengre medley alene med kassegitar. Ispedd blant andre «This Is Not America» som han sammen med David Bowie hadde en hit med i 1985. Og i det en skulle tro at det hele er over etter mer enn to og en halv time, kommer resten av bandet sannelig på scenen igjen og avslutter kvelden med en Ornette Coleman-melodi.

På det tidspunktet hadde riktignok en stor del av de fremmøtte forlatt salen. For selv om onsdagens konsert var en maktdemonstrasjon fra en av den moderne jazzens ukronte konger, ble det nesten i meste laget med smakfulle konfektbiter.

Publisert: